Buskerud Bonde- og Småbrukarlag

Kronikk av Elin Bergerud.

Erna Solberg, ku og klima

Kronikk av Elin Bergerud
Erna Solberg uttalte nylig at kua er en viktig medvirkende årsak til klimaendringene. Jeg er glad for at statsministeren bringer temaet på banen, fordi det rydder rom i mediene for en viktig debatt. Jeg er derimot kritisk til den nokså unyanserte fremstillingen som statsministeren presenterer.

I enhver diskusjon om matproduksjon er det viktig å ha dagens globale kontekst i bakhodet. FN har spådd sterk befolkningsøkning i de neste tiårene, samtidig som produksjonskapasiteten i viktige jordbruksområder synker verden over. Klimaendringene er beviselige med på å forverre sistnevnte situasjon. Vi står dermed ovenfor en enorm utfordring på verdensbasis : hvordan produsere nok mat til en økende befolkning, på en bærekraftig måte ? I møte med denne utfordringen er det etter mitt skjønn  nødvendig å la prinsippet om ressurseffektivitet gå foran kostnadseffektivitet, i verdens matproduksjon. Hvordan kan vi best utnytte alle tilgjengelige ressurser, for å oppnå mest mulig menneskelig føde?
Først til Kua.
Kua har vært en viktig del av husdyrholdet i tusener av år. Årsaken er at kua, eller rettere sagt drøvtyggeren, er utstyrt med et fordøyelsessystem som evner å utnytte næring fra gras. En evne som enmaga arter som fjørfe, svin og mennesker ikke har. Ved hjelp av mikrober som lever i vomma kan drøvtyggeren omdanne gras, som ikke har noen alternativ verdi, til fullverdig menneskeføde som kjøtt og melk. Det er samtidig riktig som statsministeren påpeker at kua produserer metan. Metan er et biprodukt fra mikrobens nedbrytning av graset, og er en sterk klimagass. Men så lenge drøvtyggeren fores med gras, og ikke med kraftfôr eller annen potensiell menneskemat, er den en netto bidragsyter til verdens matfat, og rykker dermed opp til toppen av lista over hvem som har legitimitet til å fortsette produksjon av klimagasser.
Som mange påpeker, vil en omlegging fra animalske produksjoner til et mer plantebasert kosthold være viktig for å mette verdens befolkning i fremtiden. Utfordringen med å konvertere samtlige til vegetarianere er at store områder i verden ikke er særlig egnet hverken klimatisk eller topografisk til denne type planteproduksjon. Norge innehar store beiteressurser i utmarka, som kun kua og andre drøvtyggere klarer å utnytte. I tillegg er det krevende å besørge en god agronomi ved ensidig dyrking av matplanter, uten tilførsel av husdyrgjødsel. Grønngjødsling, hvor man dyrker nitrogenfikserende planter og pløyer disse ned i jorda igjen er et alternativ, men er samtidig svært arealekstensiverende, noe som er ugunstig i et land som Norge hvor vinteren er lang, og andelen av dyrka mark er knapp. Drøvtyggeren er derfor ev enten klimatiske, topografiske  eller agronomiske årsaker uunnværlig i verdens matproduksjon.
Så til klima.
Klimaendringene er til gangs bevist, og de påvirker oss alle i større eller mindre grad. Matproduksjonen er den produksjonen i verden som er mest sårbar ovenfor klimaendringer. Samtidig er matproduksjon også en bidragsyter til klimaendringer. De er de " Tre Bukkene Bruse " karbondioksid ( CO2 ) , metan ( CH4 ) og lystgass ( N2O ) som landbruket er kjent for i klimadebatten.
Lystgass, som stammer fra nitrogen i gjødsel, har en drivhuseffekt tilsvarende 313 CO2-ekvivalenter og er en versting. Lystgass vil antakelig alltid være med oss som nissen på lasset, siden nitrogen er selve nøkkelfaktoren i matproduksjon. Fokus må heller rettes mot hvordan det kan reduseres til et minimum. Utslipp av lystgass forverres når jorda blir utsatt for blant annet kjøreskader fra tunge maskiner.


Metan er det drøvtyggeren som står for. Som understreker over er metan fra drøvtyggere som blir foret med gras en naturlig del av menneskets matproduksjon. Men der er vi dessverre ikke i dag. Både i Norge, og i vesten forøvrig, fores drøvtyggeren i stadig større grad med kraftfôr, et fòrmiddel som potensielt kunne vært benyttet som menneskeføde. Dette er dårlig ressursutnytting, men gjøres fordi prisforholdet mellom gras og kraftfôr, som er politisk styrt, går i kraftfôrets favør. Som professor Odd Magne Harstad poengterer er melkeproduksjon effektivt, fordi man kan høste både melk og kjøtt fra samme dyr. Men også her går utviklingen i feil retning. Kravet om økt spesialisering skviser   " kombikua" , til fordel for høytytende melkekuer som både trenger mer kraftfôr , og som bruker all energi på å produsere mest mulig melk og minst mulig kjøtt. For å erstatte den manglende kjøttproduksjonen økes antallet ammekuer, og totalantallet drøvtyggere øker.
 Utslipp av karbondioksid fra landbruket skyldes hovedsakelig transport. Transport av fòr, transport av gjødsel, transport av dyr og transport av mat. I politikernes higen  mot stadig større og færre driftsenheter, i en næring hvor den viktigste innsatsfaktoren aldri kan sentraliseres - nemlig areal, har tilgangen på billig drivstoff blitt et middel for å nå målet. Klimaet betaler prisen.
Matproduksjon er energikrevende og vil alltid kunne påvirke klima i større eller mindre grad. Så hva er det mest effektive grepet vi alle kan gjøre for å redusere landbrukets klimafotspor? Svaret er enklere enn man skulle tro; slutt å kast mat ! Hvert år kaster nordmenn nesten 30 prosent av maten som kjøpes, noe som i tillegg til å være et klimaproblem, også er et etisk problem. Regnet i forhold til reallønnsinntekt, ligger Norge i verdenstoppen på billig mat, hvor omtrent 10 prosent av inntekten går til matvarer. Derfor tar vi oss råd til å kaste en såpass stor andel som vi gjør.

Jeg er som nevnt glad for at stasministeren setter fokus på landbruk og klima. Samtidig, utfordringene nevnt over, forverres med regjeringens landbrukspolitikk. Disse utfordringene blir en utilsiktet konsekvens, når man anvender høyresiden sin ideologi  i landbruket. Derfor oppfordrer jeg statsministeren til å gå sin egen politikk nøyere etter i sømmene, dersom engasjementet er oppriktig.
Til sist vil jeg nevne at militær aktivitet anslås å stå for om trent 10 prosent av all klimautslipp på verdensbasis - en sektor som vies overraskende lite oppmerksomhet i klimadebatten. Sant nok er det krevende å få verdens befolkning til å slutte å krige. Det er hakket mer ambisiøst å få folk til å slutte å spise.

 


Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Akersgata 41
0158 Oslo

Telefon sentralbord: 22 00 59 10
E-post: post@smabrukarlaget.no

Organisasjonsnummer: 970 16 7943

Kontonummer: 8101.05.36928

Vipps nummer: 55 89 91

Utviklet av Imaker as