Tekst: Ole Dolmseth
Foto: Kaia Alekse Emberland
Denne teksten stod først på trykk i BS 5-26
Bruk av utmark og beitebruk står under stort press. Slik rovviltforvaltninga praktiseres i dag, undergraver den i for stor grad muligheten til å produsere mat på norske naturressurser. Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) har lenge jobbet med rovviltpolitikk. For å tydeliggjøre og styrke arbeidet på feltet vedtok styret tidligere i år at laget skulle ha en egen rovviltstrategi. Den ble endelig behandlet og enstemmig vedtatt i juni.
Rovviltpolitikken til NBS har røtter i en rekke landsmøtevedtak, i prinsipprogrammet fra 2021 og i den politiske plattformen fra 2024. Strategien sammenstiller og operasjonaliserer disse posisjonene i ett dokument. Den skal være retningsgivende for arbeidet i sekretariatet, utmarksutvalget, rovviltutvalget og organisasjonen for øvrig, og skal brukes aktivt i møte med politikere, forvaltning og samarbeidspartnere.
Styremedlem Tone Våg har fulgt rovviltfeltet tett i NBS, og mener en samlet strategi har vært viktig å få på plass.
- Strategien er bra, fordi den viser at NBS er opptatt av beitebrukerne rundt om i hele landet. Å ha en slik strategi har betydning for distriktslandbruket, for beredskapen og for å kunne bruke utmarka i hele landet, sier Våg.
Den todelte målsettinga er blitt ensidig
Gjennom rovviltforliket av 2011 har Stortinget fastsatt en todelt målsetting: levedyktige bestander av rovvilt, i Norge eller sammen med naboland, og en aktiv beitenæring over hele landet. NBS anerkjenner at viltlevende rovvilt er en del av norsk natur og må forvaltes gjennom politiske vedtak, men aksepterer ikke etablering av nye rovviltarter eller utsetting av rovdyr i norsk natur.
I praksis blir den todelte målsettinga ensidig, mener laget. Hensynet til rovvilt veier tyngre enn hensynet til beitebruk, noe NBS omtaler som et brudd på Stortingets vilje. Sonefordelinga har ikke gitt det skjermede beiterommet beitebrukerne ble lovet, og enkelte bestandsmål er satt for høyt til at den todelte målsettinga kan realiseres i praksis. Laget mener derfor at både soneinndeling og bestandsmål må revurderes med dette som premiss. Det samme gjelder kongeørn, som i dag i praksis bare overvåkes og ikke forvaltes aktivt slik forliket forutsetter.
Beiteprioritet skal bety beiteprioritet
Et bærende prinsipp i strategien er at beiteprioriterte områder skal skjermes reelt. I områder der beitebruk er et uttalt mål, skal dette gis faktisk forrang, og rovviltbestandene skal holdes på et nivå som gjør beiting mulig uten uakseptabel risiko for tap og lidelse. NBS godtar ikke at områder avskrives til beitebruk, og understreker at beiteretten ikke er geografisk avgrenset. Beitebruk skal være mulig også der det er bestemt at det skal være en rovdyrstamme.
Samtidig mener laget at praksisen med å kjøpe ut enkeltbeitebrukere må opphøre. Erstatning og avbøtende tiltak skal i stedet innrettes slik at de styrker drift over tid, og følge bruket så lenge det er i aktiv drift.
Raskere uttak og reell lokal myndighet
Strategien tar til orde for en raskere og mer effektiv uttakspolitikk. Når rovvilt gjør skade eller utgjør en klar risiko, skal uttak kunne skje uten fare for ytterligere tap. Laget krever lavere terskel for skadefelling og lisensfelling, tidsfrister for vedtak om uttak, og at alle tilgjengelige tekniske midler kan tas i bruk når skadefelling først er gitt. Lang saksbehandling og høye terskler for felling er etter lagets syn uforenlig med dyrevelferd, næringsdrift og Stortingets vedtatte målsetting.
NBS mener også at folkevalgte regionale rovviltnemnder skal ha reell beslutningsmyndighet i sine regioner. Departementet og direktoratet skal ikke kunne overprøve vedtak fra nemndene så lenge vedtakene holder seg innenfor rammene av rovviltforliket. I tillegg vil laget at erfaringskunnskapen fra beitebrukere skal tillegges stor vekt sammen med vitenskapelig kunnskap. De to er ikke motsetninger, men kilder som utfyller hverandre, og forvaltninga må aktivt etterspørre og bygge på begge.
Nei til dagens tapsnivå
Et sentralt premiss i strategien er at dagens nivå på tap til rovvilt ikke kan aksepteres. Et visst normaltap vil alltid forekomme i en beitenæring som høster utmarksressurser, men NBS avviser at tap til rovvilt skal behandles som en naturlig kostnad ved drift. Laget beskriver dette som en normalisering av lidelse for dyra, av tap for beitebrukeren og av tap av menneskemat for samfunnet. Slike tap er ingen naturlov, heter det i strategien, men et resultat av politiske og forvaltningsmessige valg.
Blant de konkrete tiltakene laget vil arbeide for, er bedre og raskere erstatningsordninger som dekker reelle tap, merarbeid og følgekostnader uten avkortning, og at midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak (FKT) faktisk kommer beitebrukerne til gode. NBS vil også at ørnebestanden skal forvaltes aktivt og ikke bare overvåkes, at registreringene av rovviltbestandene blir bedre slik at uttak treffer bedre opp mot bestandsmålene, og at rettsprosesser i rovviltsaker behandles der folk bor og dyra er, ikke i Oslo tingrett.
For Våg er dette et av de viktigste punktene i strategien.
- Strategien viser til at tapstallene er for høye, og at kostnaden for beitebrukerne er for høy i forhold til det som rovviltforliket har sagt. Det er tross alt ikke beitebrukerne som skal bære kostnaden med innføringa av rovvilt i norsk natur, det er staten. Mange steder fungerer det ikke som det er bestemt, og rovdyrtapet blir regnet inn i normaltapet av erstatningsmyndigheten. Ikke minst kommer også den mentale belastningen og det fysiske ekstraarbeidet i tillegg, uten at det blir kompensert slik intensjonen var, sier hun.
Mer enn et bondeproblem
Strategien understreker at rovviltutfordringa angår flere enn beitebrukerne. Den handler om matberedskap, bosetting, dyrevelferd, naturmangfold og bruk av norske naturressurser. NBS vil løfte den psykiske belastninga rovdyrangrep påfører beitebrukere, familier og lokalsamfunn, bidra til en saklig og kunnskapsbasert debatt, og bygge allianser med alle som arbeider for aktiv bruk av utmark, matsikkerhet og naturmangfold.
I et lengre perspektiv slår strategien fast at en rovviltpolitikk som fører til nedlegging av beitebruk, tap av kulturlandskap og fraflytting ikke er bærekraftig, verken økologisk, sosialt eller økonomisk. Utmarka må vernes til matproduksjon på lik linje med dyrka mark. Laget peker også på at mange rovdyr vandrer fritt over landegrensene, og at bestandene i praksis må forvaltes som felles skandinaviske bestander gjennom internasjonalt samarbeid med naboland.
Våg håper strategien blir tatt aktivt i bruk, både internt og utad.
- Den kan brukes på alle nivåer, og den er viktig både for lokallag, fylkeslag og sentralledd. Jeg håper den blir tatt i bruk og gjort kjent i hele organisasjonen. Den kan også brukes ut mot media og myndigheter i arbeidet for å bevare beitebruken, og å ha en god rovviltstrategi er helt grunnleggende for det arbeidet, sier Våg.
Slik ble strategien til
Arbeidet startet vinteren 2026, da et første utkast ble lagt fram for styret. Etter første behandling kom det inn omfattende innspill som ble innarbeidet i et revidert utkast. Det reviderte utkastet ble sendt på høring til fylkeslag og rovviltutvalget med frist 8. juni 2026. Det kom inn seks innspill, fra fylkeslaga i Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane, Telemark og Oppland, samt fra rovviltutvalget. Strategien ble endelig behandlet og vedtatt på styremøtet i juni 2026.