Korn, hvete - Foto: Pixabay/Pexels

Sjølforsyning

På verdensbasis er Norge er på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning. Det er en trussel for vår matsikkerhet.

Sjølforsyning handler om å produsere mest mulig av den maten vi spiser selv, på egne ressurser. Det måles i hvor mye av det totale matvareforbruket, målt i energibehov, som kommer fra norsk matvareproduksjon.

Sjølforsyning er basert på maten befolkningen faktisk spiser. Den tilgjengelige maten, inkludert mat som eksporteres, kalles dekningsgrad. I Norge har vi høy dekningsgrad, men lav sjølforsyningsgrad.

 

Hva er sjølforsyningsgrad?

Sjølforsyningsgraden er den norskproduserte andelen av det totale norske matforbruket. Sjølforsyningsgraden blir oftest målt i kalorier, men sier lite om hvor sårbar matproduksjonen er. Det er mulig, men ikke vanlig å korrigere graden av sjølforsyning for import av fôrmidler og bruk av fossil energi. Omfanget av planteproduksjon i Norge (både direkte til mennesker og som fôr til dyr) bestemmer graden av sjølforsyning i Norge.

Sjølforsyningsgraden påvirkes av hvilke forutsetninger som legges til grunn. Korrigert for importert fôrråvare, var sjølforsyningsgraden i Norge i 2020 på 37 % og i 2021 på 40 %. Den norske sjølforsyningsgraden har vært stabil på rundt 40 % de siste tiårene.

 

 

2000-2004

2005-2009

2010-2014

2015-2019

2020

Sjølforsyningsgrad korrigert for importert fôrråvare

43 %

44 %

36 %

37 %

40 %

Tabellen er basert på tall fra Nibio.

  

Matsikkerhet og selvforsyning

Sjølforsyning er tett knyttet til matsikkerhet. Matsikkerhet er når alle mennesker til enhver tid har økonomisk og fysisk tilgang til nok og trygg sunn, næringsrik og kulturelt akseptabel mat som gir grunnlag for et aktivt liv og god helse. Matsikkerhet er viktig for å opprettholde politisk og sosioøkonomisk stabilitet i et samfunn.

Norge er ikke sjølforsynt med mat, tvert imot. På verdensbasis er Norge på bunn når det kommer til å produsere mat til egen befolkning, og vi importerer om lag 60 % av den maten vi spiser fra andre land. Mye av denne maten kommer fra land i det globale Sør hvor sult og fattigdom er utfordringer. Det er usolidarisk at Norge beslaglegger store landarealer i andre land for å produsere mat til egen befolkning. Vi må derfor øke den norske sjølforsyningsgraden.

Les mer om internasjonal solidaritet.

 

Norge trenger flere bønder

For å styrke norsk sjølforsyning må vi legge til rette for størst mulig matproduksjon på lokale ressurser. Da må det være sosialt og økonomisk bærekraftig for bonden å bruke norsk areal til matproduksjon. Ved å styrke lønnsomheten på særlig små og mellomstore bruk, vil også sikre bruken av dette arealet.   

Norge trenger flere bønder. I tillegg til god ressursutnyttelse, kommer bonden med en rekke fellesgoder. Flere bønder gir bosetting og sysselsetting, ofte i distriktsområder. Bosetting gir grunnlag for videre utvikling av bygdene, og flere bønder gir bedre beredskap, gjennom tilgjengelige ressurser og kompetanse i krisesituasjoner, som ved storbranner. Landbruk og bønder bosatt i grenseområdene er også god suverenitetshevdelse [link].

Les mer om landbruk, bosetting og distrikt.

Norges geografi er preget av daler, fjorder og fjell. Mange steder er bratt terreng og store avstander en utfordring. For å sikre utnyttelsen av tilgjengelige ressurser på en bærekraftig måte, trenger Norge flere bønder. Mange bønder driver i dag store arealer spredt over et stort område. Enkelte steder er dette gjennomførbart, men mange steder lar ikke dette seg gjøre. Da trengs det flere gårdbrukere som kan drifte den tilgjengelige jorda, slik at mest mulig areal utnyttes til norsk matproduksjon. I tillegg må vi utnytte de enorme beiteressursene i husdyrproduksjonen, framfor å basere denne på importert kraftfôr. Da trenger vi engasjerte bønder.

Les mer om beitebruk.

Flere bønder vil gi bærekraftig bruk av norske ressurser til norsk matproduksjon, og vil styrke norsk sjølforsyning.

 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener:

  • Vi må øke produksjonen av norsk korn, potet, grønnsaker, frukt, bær og belgvekster. Dette krever økt lønnsomhet og må stimuleres gjennom jordbruksoppgjøret. Arealtilskuddet til dyrking av protein- og oljevekster som erter og åkerbønner må styrkes kraftig.
  • Produksjonen av og prisen på grovfôr må styrkes i forhold til kraftfôr for å stimulere til bruk av grovfôr. Ett av virkemidlene her kan være økt korn- og kraftfôrpris.
  • Tilskuddet til beiting på inn- og utmark må økes.
  • Hovedtyngden av investeringsmidler må dreies fra bygninger til jord. Investeringsmidler må kompensere for smådriftsulemper og ikke stordriftsulemper.
  • Det må innføres et driftsvansketilskudd.
  • Det må bevilges mer midler til forskning på dyrking av proteinvekster under norske forhold.