Kronikk i Klassekampen
Mari Austvoll Gjengedal, leder i Hordaland Bonde- og Småbrukarlag
I arbeiderbevegelsen er det vanlig å kjempe for de med lavest inntekt og dårligst arbeidsforhold i lønnsforhandlingene. Skal man styrke hele arbeidslivet, kan man ikke etterlate de svakeste. Solidaritet og samhold har vært en ryggmargsrefleks, og har gjort fagbevegelsen til en slagkraftig samfunnskraft.
I jordbruket er dessverre det motsatte normen. De ulike næringene og landsdelene vender seg mot hverandre i kampen om begrensede midler, og de svakeste og dårligst betalte presses ut av næringen.
Det er to grep i årets krav til jordbruksforhandlingene som skviser de minste: Å øke bunnfradraget fra 6000 til 9000 kroner. Det andre er å kutte tilskuddet til alle ammegeitprodusenter som har under 20 mordyr (hvilket utgjør flesteparten av produsentene). Begge grepene rammer de minste produsentene uforholdsmessig hardt. Mange står i fare for å miste alle tilskudd over natten. Da vil driftsøkonomien kollapse og produsenter som allerede har strukket seg i det lengste, vil måtte legge ned.
Innbakt i tanken om det effektive, moderne landbruket ligger en grunnleggende forakt for de «bakstreverske» småbrukerne, de som med idealisme og dugnadsinnsats har klart å klore seg fast innenfor strukturer som systematisk har jobbet for å bli kvitt dem. Sånn har det vært siden etterkrigstiden. Hele hensikten med avtaleinstituttet og hovedavtalen for jordbruket som ble etablert i 1950, var å flytte årsverk fra landbruket til industrien. Landbruket ble sett på som gammeldags og ineffektivt, og staten så behov for å stimulere til økt produktivitet samtidig som antall årsverk ble færre.
Siden den tid har lav inntekt alltid blitt brukt som et aktivt og bevisst virkemiddel for å få bønder til å slutte. Politikken har støttet bøndene som har våget å ta opp stor gjeld for å øke produksjonen ut over eget ressursgrunnlag - de såkalte «satsingsbøndene». Det sier seg selv at reell inntektsjamstilling mellom alle næringer og landsdeler ikke er mulig så lenge lav inntekt er selve verktøyet. Småbrukerne produserer mat på tross av landbrukspolitikken, ikke på grunn av den.
Småskalalandbrukets uvurderlige bidrag til norsk matproduksjon har i lang tid blitt ringeaktet, mistenkeliggjort og til tider hånet av resten av landbruket. Småbønder omtales som «hobbybønder». I hvilke andre yrker ville man akseptert det? Det virker absurd å skulle kalle en sykepleier som jobber i 20- eller 50 prosent stilling en hobbysykepleier. Den utbredte mobbekulturen viser hvordan landbruket er en svært sammensatt gruppe og sektor. De interne interessekonfliktene vitner om en langvarig klassekamp mellom småbrukerne og storbøndene, og som på så mange andre områder er det de med mest makt og ressurser som har kunnet dominere den politiske diskursen og det som har endt opp med å bli praktisk politikk.
Jevnlig blir folk forarget over at politikken går hardest ut over de minste og at bygdene og beredskapslandbruket blir rasert. Men politikken virker etter formålet. Det er dette som har vært målet, og det er slik systemet er rigget, uavhengig av hva Stortinget til enhver tid beslutter av landbrukspolitiske føringer.
Som fylkesleder for Bonde- og Småbrukarlaget er det vanskelig å forsone seg med at min egen organisasjon har vært med å fremme dette felleskravet. Vi er jo de som kjemper for småskalalandbruket, mangesysleriet og beredskapsproduksjonen. Vi ønsker flere bønder, ikke færre. Når vi likevel er med på et slikt krav, viser det hvor tilnærmet umulig det er å få gjennomslag for en reell kursendring i landbrukspolitikken innenfor dagens system.
Som den minste organisasjonen har vi minst forhandlingsmakt. Enten kan vi være prinsipielle og bryte forhandlingene, og med det gi fra oss alle muligheter for påvirkning, eller vi kan svelge kameler for å være med å fordele smulene. Det fins ingen meklingsinstans. Ingen streikerett. Hvis vi bryter, forhandler staten videre med den andre parten. Hvis begge bryter, går statens tilbud direkte til Stortinget, hvor det stort sett blir vedtatt uten endringer. Det går ikke an å vinne.
Ta bunnfradraget: Vårt primærstandpunkt er at hele bunnfradraget skal fjernes. I jordbrukets felleskrav endte forslaget opp med at bunnfradraget skal økes fra 6000 til 9000. Så høyner staten tilbudet og mener at bunnfradraget skal økes til hele 12 000. Eller ammegeiter: Når jordbruket selv åpner for å kutte i geiteproduksjonen, griper staten muligheten med begge hender: Ikke bare skal tilskuddet fjernes, men det skal skje i år, med tilbakevirkende kraft fra søknadsåret 2026 slik at man minsker muligheten for at de minste produsentene skal få tid til å omstille seg.
Gode forslag og gode intensjoner om økt selvforsyning og beredskap vannes ut og elimineres gang på gang. Først i jordbrukets interne forhandlinger, og siden i forhandlingene med staten. Det som havner på bordet til Stortinget til slutt, er mer av det samme, og dette får godkjentstempel av de folkevalgte «av respekt for forhandlingsinstituttet».
Det hjelper lite å spille spillet når spillereglene er laget for at man skal tape. Forhandlingsinstituttet for jordbruket er et slikt spill. Hvis du kjemper for flere bønder og økt selvforsyning kan du aldri vinne, for det var aldri det som var formålet når spillet ble laget. Jo raskere politikerne våre forstår det, jo raskere kan vi få til systemendringen som trengs for at vi skal kunne nå målene Stortingets selv har satt.