Her følger hele uttalelsen:
Alle ønsker bedre utnyttelse av grovfôrarealet. Mer fôr per dekar, god agronomi, jord i drift og sterkere matberedskap er mål vi deler. Som fylkesledere i nord er vi likevel bekymret for at forslaget om å gå tilbake til strengere beregning av grovfôrareal, slik det var før 2018, kan slå feil ut i vår landsdel.
Arealberegningene står ikke alene. De henger direkte sammen med hvor mange husdyr bonden har, hvordan husdyrgjødsla kan brukes, om økonomien går rundt, og om unge fortsatt tørr å satse.
I områder med mange bønder, korte avstander og kamp om jorda kan strengere arealkrav kanskje føre til at areal flyttes til mer intensiv drift. Men i mange bygder i Nord-Norge er situasjonen en annen, her er ikke hovedproblemet at bøndene har for lite jord.
Hovedproblemet er at det blir for få bønder og for få husdyr igjen til å bruke jorda. Da blir spørsmålet ikke bare hvordan vi får mer fôr per dekar. Spørsmålet blir hvem som skal drive arealet i det hele tatt.
I nord holdes også jord i hevd fordi bønder også tar ansvar for jord de egentlig ikke trenger. De hjelper grunneier med å oppfylle driveplikta, men de sørger for at jordbruksarealet både blir utnyttet og holdes i beredskap, fordi alternativet er gjengroing. For bygda betyr det mye at jorda holdes i hevd.
Forslaget til strengere beregning av grovfôrareal må ses sammen med den nye gjødselforskriften. Når kravene til spredeareal og fosforhåndtering skjerpes, blir hvert dekar viktigere for husdyrbrukene. Mindre handlingsrom for gjødsel kan gi lavere dyretall, lavere dyretall gir svakere økonomi, mindre grovfôrbehov og mindre grunnlag for å holde jord i drift.
Da har vi ikke effektivisert jordbruket i nord. Da har vi laget en kjede som kan ende i bruksnedlegging.
Et krav om mer effektiv arealbruk nasjonalt, kan i vår landsdel føre til det motsatte. Ikke mer jord i drift, men mindre. Ikke flere husdyr, men færre. Ikke sterkere beredskap, men større sårbarhet.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener matberedskapen skal bygges opp av flere bønder og av mer jord i hevd. De unge som inviteres inn i jordbruket må ikke bare møte krav om dyrevelferd og miljøkrav (gjødselhåndtering). Når de skal overta brukene, og investere for framtida, må de være trygg på at jorda de investerer i blir verdsatt, også økonomisk, for framtida. Investering i jorda, med kostnader som grøfting, gjerding, rydding, leiejordavtaler og transport, senker ikke terskelen for rekruttering, men vil være med å heve den.
Norge er et småbrukarland. Vi har fjorder, fjell, øyer, små teiger, bratte jorder, lange avstander og korte vekstsesonger. Vi kan ikke bygge matberedskap på en modell som bare fungerer der jorda er flat, sammenhengende og lett å drive.
Nå har politikerne mulighet til å gjøre et klokt valg i tilbudet. Et godt tilbud må styrke aktiv drift, men uten å gjøre det mindre verd å ta ansvar for krevende jord, naboens driveplikt og neste generasjons muligheter.
Beredskap bygges ikke ved å regne bort arealene som er vanskeligst å drive. Den bygges ved at noen fortsatt har økonomi, husdyr og en grunn til å drive jorda der den faktisk ligger.
Det va ein liten teig bak ein fjord,
som va meir enn bære gras og jord.
Då slåtten vart glømt,
vart bygda meir tømt,
og beredskap vart bære eit ord.