Av: Kathrine Kinn
Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) mener forslagene vil gjøre det vanskeligere å drive aktivt landbruk, svekke selvforsyningen – og i verste fall føre til færre bønder på bygda.
Bakgrunnen for høringen
I dag kan grunneiere i hovedsak selv bestemme om de vil rydde skog for å lage nye beiter. Departementet ønsker nå strengere kontroll, begrunnet med hensyn til klima, natur og forvaltning. Forslaget innebærer blant annet at en søknadsplikt til kommunen for å etablere eller utvide innmarksbeite. Samt innføring av overtredelsesgebyr på opptil 2G (rundt 240 000 kroner) for privatpersoner og opp til 6G for foretak. Det nevnes også nye vurderingskriterier der kommunen skal avgjøre om et areal er «egnet» som innmarksbeite.
NBS har levert et omfattende høringssvar hvor vi peker på at forslaget griper inn i bondens handlingsrom og skaper store utfordringer. Både praktisk, økonomisk og forvaltningsmessig.
Beitebrukerne rammes uten faglig grunnlag
Tall fra Landbruksdirektoratet viser at det samlede arealet med innmarksbeite har ligget stabilt mellom 1,55 og 1,6 millioner dekar de siste 15 årene. Dette til tross for at mange har ryddet nytt beite. Årsaken er at arealer går både inn og ut av drift etter strukturutviklinga i jordbruket. Noen rydder nytt for å få opp fôrgrunnlaget, andre legger ned.
Forslaget framstår dermed lite treffsikkert: en rigid søknadsplikt vil i praksis ramme de bøndene som faktisk opprettholder kulturlandskapet og faktisk øker norsk selvforsyning.
Klimaregnskapet må være helhetlig
Departementet peker på utslipp fra avskoging. NBS sier klart fra at tallene må ses i sammenheng med totalen i drifta, slik som mindre kjøring etter husdyrgjødsel, mindre behov for plast og rundballer, mindre importert kraftfôr, økt bruk av lokale ressurser og bedre beredskap.
Beitearealer med aktiv drift binder dessuten karbon over tid. Permanent grasdekke og beitende dyr kan være et levende karbonlager, og den positive effekten kommer i tillegg til at beitebruk er avgjørende for biologisk mangfold og pollinatorer.
Et ensidig fokus på karbon i skogen gir derfor et ufullstendig bilde.
Virker mot økt selvforsyning
Regjeringen har satt som mål å øke sjølvforsyningsgraden, blant annet gjennom større bruk av beiteressurser og mer norsk fôr.
Da må bønder ha frihet til å bruke arealene rundt seg. En søknadsplikt som skaper usikkerhet og forsinkelser kan lett virke mot målet Stortinget selv har vedtatt.
Forvaltningen: mer byråkrati, mindre forutsigbarhet
Kommunene får i forslaget en rekke nye oppgaver og betydelig mer ansvar. Mange kommuner sliter allerede med kapasitet, og praksis varierer sterkt fra sted til sted. At kommunen skal vurdere hva som er «egnet» beite, åpner for subjektive vurderinger, og i verste fall ulik praksis basert på lokalkjennskap eller «trynefaktor».
NBS mener heller innsatsen bør rettes mot lik og god praktisering av dagens regelverk, ikke nye, omfattende ordninger.
Overtredelsesgebyr på flere hundre tusen kroner
Forslaget åpner for særdeles høye gebyrer, slik som 2G for privatpersoner og 6G for foretak. Dette er nivåer som ikke står i forhold til inntektene fra jordbruket. Samtidig gis forvaltningen en straffelignende myndighet uten de rettssikkerhetsgarantiene som følger av vanlig straffesaksbehandling.
NBS er tydelig i sitt høringsinnspill: dette er ikke forholdsmessig, og rammer en næring der årsinntekten ofte ligger på nivå med eller lavere enn gebyret.
NBS sin konklusjon: Forslaget må endres kraftig
Vi støtter prinsippet om ansvarlig forvaltning av naturressurser. Men det må ikke gå på bekostning av bondens mulighet til å bruke lokale ressurser, matsikkerhet og selvforsyning, kulturlandskap og beitebruk og en forutsigbar forvaltning.
Regelverk som gjør det vanskeligere å rydde beite, er dårlig politikk for både klima, miljø, natur, matproduksjon og distriktsbosetting.