Av Øyvind Molde Nesjan. Denne teksten stod først på trykk i Bonde og Småbruker 7-25
I 2023 mistet vi 710 personer som tok sitt eget liv, i 2024 økte dette med 17 personer. Det betyr at hver dag er det to personer som tar sitt eget liv. Menn er overrepresentert med 535 mot 192. Det er også mørketall her som vi ikke vet. Hvor mange som forsøker å ta sitt eget liv, men som blir reddet?
Når en sliter med økonomien, og man jobber ekstremt mye for å få endene til å møtes, da hjelper det svært lite at noen «fremsnakker». Når noen maler et bilde om god økonomi og fremgang i landbruket, så vil en som er deprimert føle dette som en bekreftelse på hvor håpløs dårlig bonde hen selv er.
Og for en som driver med husdyr, så står vi ikke bare i fare for å miste bonden, vi står også i fare for at det skal oppstå en dyretragedie. Å sørge for at det oppfattes som normalt å snakke om utfordringer, depresjon og selvmordstanker, vil bidra til at flere får hjelp før det er for sent. Kanskje vil det å fjerne tabuet, også hindre en del samlivsbrudd: forståelsen av at man som deprimert forsøker å dytte unna de nærmeste.
Trenger du å snakke med noen? Klikk her.
En krise fører til en annen
Min siste nedtur kom som følge av krise i fjøset. Vi driver med SPF, og når vi fikk sykdom i fjøset, så fikk vi store problemer med massedød og ekstra vaksinering. Det var en lang prosess med å finne ut hva som var problemet, vi trodde vi hadde en ny type aggressiv resistent rausjuke. Vi var gjennom flere forskjellige vaksineringsmetoder uten hjelp. Vi mistenkte APP, som er en lungesykdom som man ikke har i SPF-besetninger og dermed ikke immunforsvar mot, men vi hadde ingen symptomer å gå etter. Etter 14 uker med prøving og feiling, der den ikke-salgbare smågrisen ble avlivet av slakteriet og mange purker døde under og etter grising, fikk vi et gjennombrudd.
Vi hadde nå i lang tid behandlet grisene mot rausjuke med Penovet, nå bestemte vi oss i samråd med veterinær for å ikke behandle og å sende inn dyr til Veterinærinstituttet (VI) for obduksjon. Veterinæren obduserte en gris på stedet og fant sår på lungene, han tok prøver direkte av dette og sendte også til VI. Grisene vi sendte inn hele fant de ikke noe galt med, men det var APP i prøvene som ble tatt.
Nå ble det en ny kamp. Rett før sommerferien fikk vi svaret fra VI og avtalte med forsikringsselskapet at vi skulle starte å avlive og slakte besetningen. Alt virket helt i orden, og vi skulle bare få siste skriftlige klarsignal før vi iverksatte. Men saksbehandleren var på ferie. Da begynte fire uker med kamp mot sjefen hennes for å få satt i gang sanering. Han godtok hverken vår norske veterinær, Ø-vet eller VI sin konklusjon. Han prøvde å prute på forsikringsutbetalingene, og på grunn av dette påførte han i overkant av 600 000 kroner ekstra på forsikringsselskapet, og psykisk belastning på meg. Når han endelig dro på ferie selv, og opprinnelig saksbehandler kom tilbake, så ble saken avgjort på samme dag.
Jeg ble sykemeldt fordi jeg ikke greide å gå i fjøset å se dyrene lide. Men smellen kom først når jeg måtte krangle med forsikringselskapet for å la dyrene slippe å lide. Jeg hadde heldigvis en kone som støttet meg, et rådgiverapparat som var på vår side, og vi hadde NLR sin helsetjeneste som tok kampen mot kommunen for å sørge for rask behandling.
Hjelp i kommunene
Når man trenger hjelp, så er det ikke akkurat uvanlig at det er ekstremt lang ventetid. I en situasjon der man er deprimert, er man veldig dårlig til å argumentere for seg selv om hvorfor man skal gå foran i køen. Det å ha en god fastlege, partner eller venn til å kjempe for seg er uvurderlig. Er man husdyrprodusent så trenger man hjelp like akutt som om man er aleneforeldre.
Trenger du å snakke med noen? Klikk her.
Sykdomsavløsning og psykisk sykdom
Ofte når det er snakk om depresjon i landbruket, bekymring knyttet til økonomi en av grunnene. Det kan være flere årsaker, men ofte er dårlig økonomi eller likviditet en viktig grunn. Når man da skal skaffe seg avløser fordi man ikke er i stand til å ta seg av dyrene, men ikke har råd til å forskuttere dette, går man inn i en ond spiral.
Om vi hadde fått opprettet et fond, hentet midlene fra de tildelte pengene til avløsning, både ferie og fritid og sykdomsavløsning, da vil vi kunne løse dette problemet. Det betyr jo ingen nye penger, bare at avløserlagene kan søke om å få dekt avløserkostnadene fra dette fondet i de tilfellene der bonden ikke har økonomi til å forskuttere dette. Dette vil være et kraftfullt dyrevelferdstiltak.
Tegn på depresjon
Jeg har flere ganger i år vært i media i forhold til psykisk helse. Dette med depresjon har jeg kjent på i flere omganger. Jeg vet litt om hvordan det har artet seg for meg, og enkelte rundt meg. Jeg vil derfor fortelle litt om hvordan man kan kjenne igjen symptomene på seg selv, og hvordan man kan kjenne igjen det på andre. Men husk vi er alle forskjellige og ikke alle ting vil stemme for alle.
Det er veldig vanlig at man føler seg trøtt og sliten, det kan være uten at man greier å sette navn på det selv. Om man opplever dette over tid, også om man føler på dette etter en full natts søvn, er dette et tegn. For dårlig søvnrytme og vanskelig med å få sove er utrolig vanlig, man legger seg trøtt ned med hodet på puta, så starter tankekjøret, alt du skulle eller ikke skulle gjort, eller banale ting som hva du skal gjøre dagen etter. For å hindre tankekjøret kan det være lurt å skrive ned tankene før du legger deg, eller planlegge, men ikke sette for store uoppnåelige mål. Det vil bare virke negativt.
Klarere tegn, som at det er vanskelig å se lyspunkter eller at du begynner å tolke ting negativt, er litt viderekommende. For min del så virket hodet mitt slikt at jeg syntes fargene ble mindre klare, mer grålig, det er psyken som spiller hjernen et puss, men veldig grafisk.
Det kan bli vanskelig å gjøre dagligdagse gjøremål fordi det føles så utrolig tungt og slitsomt.
Butikkturer kan være vanskelig av flere grunner. For enkelte som er sykemeldte, så føler de seg hyklersk, fordi de klarer å gå på butikken og ikke på jobb. Eller du kan ha sosial angst, og ikke klare å møte folk selv om det ville være positivt for deg.
Det å snu alt til noe negativt er veldig vanlig – selv et smil eller en samtale. Man hører det man vil høre. Dessverre er det depresjonen som er i førersete.
Så begynner man å isolere seg selv. Når man går ut, kler man på seg en «maske», klistrer på et smil, nynner eller plystrer. Noen later som de prater i handsfree og lignende, alt for å være vanskelig å kontakte.
Trenger du å snakke med noen? Klikk her.
Hvordan kan du hjelpe?
Når din nære er deprimert, så kan du merke at humøret endrer seg, lunta blir kortere, de virker slitne og umotivert, kan få en mer monoton stemme. Å snakke om hva de føler, kan være både vanskelig å få til og føre til sinne. Det er vanskelig for pårørende å stå i, og det kan være lurt å alliere seg med venner. Det man må være klar over er at «styggen på ryggen» ønsker å isolere den deprimerte, og kan føre til en følelse av overfall.
Den som er deprimert slutter til slutt å ta vare på seg selv: dårligere hygiene, slutter å dusje, pusse tenner og vaske hender, mens andre kan bli overrenslig og få bakteriefobi. Hen blir kanskje tynnere, spiser lite, uregelmessig eller ikke i det hele tatt. Eller helt motsatt: trøstespiser, overspiser og spiser usunt, fråtser.
Enkelte begynner å gå i mørke klær, ofte kombinert med at det er samme klær uke etter uke.
Det er endringene i seg selv som er poenget. Du som den nærmeste har lettest for å se disse endringene. Noen kan ha en ting av dette eller ingen, noen kan ha flere ting samtidig og enkelte alle ting på forskjellige tider.
Et siste råd på veien for alle: Om du ser noen ute som henger med hodet, så send et smil. Om noen har det tungt, så gi en klem. Og om noen ringer, ta på peltoren og snakk, kanskje det hjelper dere begge.
