Ytre Vega Bonde- og Småbrukarlag
18 år gammel, den 18. januar 1976, gikk jeg på mitt første årsmøte i det første lokallaget mitt. På dette årsmøtet meldte jeg meg inn i NBS. Det var sånn vi gjorde det. De fleste nye kom på møtene og meldte seg inn. Dermed ble det protokollert når man meldte seg inn. Kontingenten ble også gjerne betalt på et møte den første tida i laget.
Dette årsmøtet ble holdt i heimen til Olav D. Gullsvåg, som senere ble fylkesformann, som det het da, i ei årrekke. Det kanskje mest imponerende fra hans tid som formann i fylkeslaget, var at han et av årene besøkte samtlige 29 lokallag i fylket.
Å ha de fleste møtene i lokallagene i heimene til medlemmene har vært en lang tradisjon. Det var som oftest menn som sto oppført som møtedeltakere, men det var kvinnene som sto for matlagingen. Og det var skikkelige selskap når man kom sammen til møter. De satte sin ære i å diske opp med god og rikelig med mat.
Ytre Vega Bonde- og Småbrukarlag ble stiftet 22. desember i 1948. Vega BS ble stiftet langt tidligere. Grunnen til at det ble stiftet lag i denne grenda, var vel først og fremst at man på denne tiden «gikk» på møtene i ordets rette forstand. Få hadde bil, samtidig som interessen og oppmøte på møtene var stor.
Saksområdene som ble tatt opp i lokallaget kunne variere, fra noe som måtte repareres på redskaper de samarbeidet om, til uttalelser om jordbruksavtalen eller å velge utsending til landsmøter og fylkesårsmøter.
Mitt første verv fikk jeg etter to år i laget. Da overtok jeg som kasserer og sekretær, etter min far Anton, som hadde hatt dette vervet fra starten og i nesten 30 år. Han var flink til både å skrive og å ta vare på pengene, så det var kanskje årsaken til at han fikk begge vervene, og at han beholdt dem så lenge. Jeg hadde dette vervet i flere år. Det var dyktige gårdbrukere, men få hadde særlig mye utdanning. Derfor drev laget med mye studiearbeid. Jeg husker godt hvor stolt min mor Petra var, både når de fikk svar på innsendingene etter å ha lært å regne ut fôrenheter, og da hun fikk vitnemål.
I årene som fulgte var aktiviteten god, men i 2013 var det bare 6 medlemmer igjen. Den 26. mars ble laget nedlagt og de gjenværende medlemmene gikk inn i Vega BS. En epoke var over, og en ny startet.
Det var aktiviteten i lokallaget som dannet basis for interessen og arbeidet i organisasjonen på fylkes- og landsplan. Det var lokallaget som sendte meg på mitt første landsmøte i Trondheim i 1981 og på fylkesårsmøtet, som fra 1983 førte til et livslangt forhold til fylkeslaget.
– Norge bør ha tre måneders forbruk av korn i beredskap - banett.no
Her forteller vår lokallagsleder Oddvar Nikolaisen historien om gården på Risbakken. Familien har samlet mange gjenstander til et gårdsmuseum.
Gården Nesjan og livet der
Utviklingen av denne gården var ikke ulik det som skjedde på andre gårder, og i andre bygder i Nordland og i Norge. Den ligger under gårdsnummer 27, Gullsvåg i Vega kommune. Utgangspunktet var bruksnummer 10. Et svært lite bruk som mine besteforeldre flyttet til i 1916, og som mine foreldre senere overtok. Mine foreldre kjøpte b.nr 3 i 1958, fra min tante og onkel, som da la ned gårdsdriften. Det var noen b.nr som var kommet til, da jeg overtok gården i 1977. Det var bl.a. gjort noen makebytter for å forenkle driften. Jeg kjøpte senere jorda på b.nr. 7 som tilleggsjord.
Det er lagt ned mye arbeid i å dyrke opp jord, både før og etter at jeg overtok. Til å begynne med var det veldig mye manuelt arbeid, men etter hvert med innleie av gravemaskin. Begge foreldrene mine var dyktige i dette arbeidet. Far var spesielt flink til å «bryte nyland». Ulendte berghumper ble omgjort til slåttemark, der ljå var slåtteredskapet. Dette ble lenge slått, men senere brukt som innmarksbeite. Mange i bygda var dyktige til dette arbeidet, og tok seg også arbeid på bureisningsbrukene som ble etablert i kommunen. Alt som ble gjort kom til nytte for etterfølgende generasjoner. Jordbruk skal drives i et evighetsperspektiv. Dette er et godt eksempel på det, og fint å tenke på.
Planteproduksjonen har i stor grad vært gras, med litt potet og kålrot. Og så ble det faktisk sådd korn i enkelte år, i svært liten skala. Har bilde av det fra da jeg var kanskje tre og et halvt år. Før jeg overtok gården ble det lagt noe gras i tårnsilo, men det meste ble hesjet og kjørt inn på loven. I det nye båsfjøset ble det meste lagt i plansilo, eller gropsilo som mange mener det burde hete, fordi den var 3 meter dyp. Når denne etter hvert ble for liten til å huse alt foret så ble det rundballer i tillegg.
Husdyrproduksjonen har hele tida vært kyr, men med litt sau og høns og et par forsøk med oppfôring av gris. Jeg har alltid likt best når nytt liv kom til verden. Vi kjøpte en gang et lam av finsk rase, fra SF Tjøtta. Denne rasen gir flere lam enn steigar, som var den rasen vi stort sett hadde. Det var en stor opplevelse da «Marjatta» fikk fire lam. Det hadde vi aldri hatt før. Hun fikk tvillinger de to første årene, så tre og så altså fire. Fire lam er i overkant av det som er ønskelig. Dette året måtte lammene få litt tilskuddsfôr, mens mora hadde rikelig melk til tre lam. Det ble etter hvert slutt på saueholdet og det ble bare kyr.
Da jeg var tre år hadde vi hest, og så gjorde traktoren sitt inntog. Far og mor kjøpte først en Porsche Diesel, men byttet den senere i en Volvo BM 320. Jeg startet med Volvo 430, og har senere hatt merkene Ford, John Deere, Case, Massey Fergusson og New Holland.
Mine foreldre startet med å produsere melk og kjøtt før meieriene, slakteriene og Felleskjøpet ble etablert her som samvirkeorganisasjoner. Da ble melkespannene levert på melkerampen ved hovedveien. Høyden på melkerampen var tilpasset lastebilen, sånn at spannene måtte løftes opp på rampen. Spannstørrelsene var 10, 15, 20, 30 og 40 liter. Det var ofte mors arbeid. Det var bra at hun var sterk. Når det kom returmelk skulle den transporteres samme veien tilbake. Før traktoren og hesten gikk denne transporten på handvogn eller slede, med eller uten hest. Da hadde produsentnummeret bare tre siffer. Vårt var 548. Datidens overproduksjon ble ofte løst ved at produsentene måtte ta tilbake «tvangssmør» og «tvangsost».
Først var det mange små meierier, men nå ble melka omlastet i Rørøy for så å bli kjørt i tank på lasteplanet på en lastebil, til Sør-Helgeland Meieri i Brønnøysund. Der er det nå butikker og heter Meierisenteret.
På samme måte ble det slutt på fortidens slakting med levering i grind til f.eks. Trondheim. Dyrene som skulle slaktes ble levert i boks, og etter hvert med bil til Nord-Norges Salgslag i Brønnøysund. Der kan man nå bl.a. spille bowling.
Kraftfôr og gjødsel ble først hentet på lageret til Innkjøpslaget, hos oss en lokal bonde. Senere på Samvirkelaget, og der kom også overgangen til storsekk. Neste endring var at kraftfôr og gjødsel ble tilkjørt, før den siste endringen for kraftfôret kom med bil og blåst inn i kraftfôrsiloen, og helt fram til at det er leverandøren som ringer om ny bestilling, fordi de har full oversikt over når det trengs ny forsyning.
Her kan det passe med en liten fortelling om hvordan melkemaskinen gjorde sitt inntog i området her. Det var Alfa Laval, nå de Laval, som var aktuell, og selgeren her i området var Birger Baustad fra Sømna. Han ble kjent for replikken sin, når han møtte på noen som var litt skeptisk til det nye vidunderet: «Ja, men dæ tvingæ seg fram». Altså at utviklingen var umulig å snu, og at dette var framtida.
Redskapssamarbeidet har endret seg mye i min tid. Noe av det første det ble samarbeidet om da Ytre Vega BS ble stiftet var noe så lite som ei klauvsaks. Denne gikk på lån rundt i bygda, med forskjellig pris til medlem og ikke-medlem. Men far dro også rundt på gårdene og skar klauver. Han var jo også bygdeslakter og det hendte, i hvertfall tre ganger at han tok keisersnitt for å få ut kalven, samtidig som han slaktet kua, når det ikke var tid til å få varslet dyrlegen. Kua hadde fått melkfeber før kalving, og han fikk i alle de tre tilfellene berget kalven fordi han var rask til få kalven ut.
Ofte var det to til tre bønder som samarbeidet om slåtteutstyr, mens det kunne være flere som samarbeidet om andre redskaper. Her i bygda var det ei stund et redskapslag som fungerte, med 6 – 7 medlemmer og rundt 10 redskaper. Etter hvert ble det slutt på dette og hvert bruk eide nesten alt sitt utstyr alene.
Jeg startet i det gamle båsfjøset, der mor og far hadde drevet. Det ble ombygd innvendig da jeg overtok gården. Her var det spannmelking med kjøling av melka i melkerommet, før den første melketanken kom, og Harry og Rolf kom og hentet melka med tankbil.
I 1980-81 kom det opp nytt båsfjøs. Plass til 12 kyr og to binger til ungdyr. Da var det ikke bare lov, men en nødvendighet å ha småkalvene på «bakgulvet». Og fødselen skulle foregå på båsen. Det har liksom alltid vært sånn at planlegginga av kalvenes fødsel og første levetid har kommet i siste rekke. Det burde kanskje vært omvendt. Føde/sykebinge ble det da det ble bygd for lausdrift.
Her var båsfjøset helt nytt. Bare ungdyrene er flyttet inn. Foto: Gunnar Hall Skavoll.
De store endringene i båsfjøset, i tillegg til bedre plass og bedre lys osv., var at kraftfôret ble levert i kraftfôrsiloen, graset ble lagt i silo og det ble rørmelkanlegg.
Fra 2009 ble det bygd liggebåsavdeling og kontor og rom for melkestall, som tilbygg til det eksisterende båsfjøset, og skiftet golvet i båsfjøset med spaltegulv. Det gamle forbrettet ble fortsatt brukt som fôringsplass, og siloen ble ombygd til ungdyravdeling. Det ble etablert samdrift med to deltakere. Driftsopplegget ble endret under byggeprosessen fra melkestall til melkerobot. Samdrifta ble avviklet etter ca 10 år.
Med det var det i løpet av 30 – 40 år ble melkingen endret fra spannmelking, til rørmelkanlegg og til robotmelking, melkeleveringa endret fra henting av spann på melkerampen med lastebil til henting fra tank med tankbil, båsfjøs ble til løsdriftsfjøs, og kraftfôrlevering ble endret fra småsekk, til storsekk og til bulklevering til kraftfôrsilo.
Det har vært mange opplevelser med dyrene på gården. Fjose var den eldste av kyrne som fikk flytte fra det gamle til det nye båsfjøset. Hun var jo godt vant til å finne båsen sin før flyttingen og så ut til å like seg godt i det nye fjøset også. En kveld jeg var ferdig med fjøsstellet, og skulle gå inn, så hørte jeg en rar lyd, en slags sutring, som om noe ikke var som det skulle. Jeg gikk mot lyden, og så da at jeg ikke hadde festet halsbåndet hennes i båsfestet. Når jeg hadde festet det ble det stille. Så hun likte åpenbart ikke å stå laus på båsen.
Ei anna historie med Fjose var da dagen kom for at hun skulle leveres til slakteriet, med dyrebilen. Han far «gikk og dreiv» hele den dagen og var helt i ulage. Tårene var dårlig skjult i øyekroken. Det er rart med forholdet mellom dyr og menneske. Fjose var altså den eldste av de seks kvigene mine foreldre hadde foret opp og som var grunnlaget jeg startet med da jeg overtok gården. Hun har selvfølgelig navnet etter Bergfrid Fjose, som var en markant politiker på den tida Fjose ble født.
Engros het ei ku som fikk melkefeber og ikke ville reise seg, selv etter flere behandlinger. Da tenkte jeg at jeg måtte prøve noe nytt, og hvisket til henne helt inn i øret at hvis hun ikke ville reise seg nå, så ble det Nortura neste. Og jammen reiste hun seg opp. Dette fortalte jeg til dyrlegen, og han husket det senere, da vi hadde ei ku som kom i samme situasjon. Den fikk også flere behandlinger, men ville heller ikke reise seg. Da sa dyrlegen, Rolf, mest på spøk, tror jeg: Jeg tror du må prøve å hviske denne kua også i øret. Jeg trodde ikke noe på det, men jeg gjorde det på nytt. Men denne gangen fungerte det dessverre ikke.
Jeg har hatt god hjelp i alle år, noe har jeg betalt for, men veldig mye har vært gratisarbeid. Samboer Helene og barna, Tor-Kristian, Aina og Lene, har hjulpet masse til. Dette arbeidet kan egentlig ikke måles i penger. Men det har vært helt nødvendig, som alt det andre.
Men aller mest hjelp hadde jeg nok av foreldrene mine, Petra og Anton. De hjalp til med det aller meste. For eksempel var det far som slo med ljå, han satte opp hesjer og var med på innkjøring av høyet, mens mor også var med i slåttonna, laget mat til oss alle i hele høyonna og mere til, og hun var i fjøset, bare for å nevne litt av gjøremålene. Mor var 78 år siste gangen hun var og hjalp til i fjøset.
Så har jeg en bror, Nils, som jeg ikke har tall på hvor mange år han kom heim på ferie, men var med fulle dager og kjørte inn fôr i siloen med traktor og avlesservogn. Alltid gratis.
Og mange år kom flere av mine «onkelunger», altså nevøer, fra Tjøtta og var på sommerferie/arbeidsleir. Men de fikk betaling og fri kost og losji. Håper de lærte noe også. Et par av dem er jo også blitt medlemmer i NBS, på mine eldre dager. Det samme gjelder de fleste av de andre jeg nevner her.
Det hendte faktisk også, ikke så sjelden, at vi fikk hjelp en dag eller to av ektemennene til to av mine søskenbarn, Kåre og Arne, til hesjing. Dette var særlig før jeg overtok gården, men også litt etter det. Og det gjaldt flere i den familien da vi leide jorda der noen år, og alt ble hesjet.
Jeg har også hatt mye hjelp av naboer gjennom årene, og her kunne jeg nevnt omtrent alle, men hvis jeg skal trekke fram en så må det bli Sigurd, som jeg en gang spurte om han kunne hjelpe meg å legge isolasjon i fjøstaket på båsfjøset. Tror det måtte være i 1981. Etter at vi hadde lagt isolasjon helt til i 4 – 5 – tida på ettermiddagen, og jeg spurte om han ville ha litt mat før han dro heim til sin fjøs, så svarte han: Nei, det har jeg ikke tid til, for jeg skal på Breinnå og pløye en åker før fjøstid. Det forteller at han hadde utsatt sitt eget arbeid for å komme og hjelpe meg. Helt uvurderlig hjelp fra en nabo som kunne ha prioritert annerledes. Men på denne tida ble det prioritert å hjelpe hverandre eller gjøre byttarbeid. I tillegg var jo Sigurd full av krydrete historier, så han var jo en fryd å være sammen med. Dette er bare ett eksempel. Det var mange av dem.
Nordland Bonde- og Småbrukarlag
Det var på fylkesårsmøtet i 1983 jeg fikk mitt første verv i fylkeslaget, da jeg ble valgt som kasserer. Helt fram til dags dato har jeg hatt en eller annen tilknytning til fylkesstyret. Jeg føler et ansvar for at fylkeslaget alltid skal fungere godt.
Det første avisoppslaget. Bildet viser Magnar Johnsen, Rolf Perjord og meg.
De menneskene jeg har hatt kontakt med og som jeg har samarbeidet med i denne lange perioden har hatt et sterkt engasjement for nordlandsbonden, av begge kjønn, og gjort sin innsats, så godt som alltid, på dugnad. Og mange har brukt mye av egen tid og egne penger for å få organisasjonen til å fungere. Derfor var det en milepæl da vi endelig greide å få på plass ei sekretær-ordning, den stillinga jeg innehar i dag.
Under et besøk av fylkesstyret ble det skålet i edlere dråper enn melk, da lausdriftsfjøset var tatt i bruk. Med Ann-Christine Theodorsen og Terje Nystabakk.
Både for å vise hvor mange dette dreier seg om, og for å gi dem en liten oppmerksomhet, har jeg her laget en liste over alle som har hatt verv i styret, eller vært ansatt i perioden fra 1983 til i dag. Så har disse, og også andre, hatt andre oppgaver i laget, som også kunne vært trukket fram.
Her følger lista av styremedlemmer: Magnar Johnsen, Rolf Perjord, Kurt Atle Hansen,Randi Nordberg, Per Høgseth, Monica Johansen, Finn Sture Hultgreen, Øystein Ringaker, Marianne Nielsen, Sverre Robertsen, Anne M. Hansen, Sissel Forsbakk, Per Kristian Steinmo, Hege Meisfjord, Kirsti Sørstrøm, Ulf Moland, Svein Haug, Olav Benjaminsen, Astrid Hagen, Odd Hagen, Birte Lykkegaard, Grete Solvang, Ivar Skogstad, Elisabeth Laksosnes, Hild Vestby, Astrid Eldorsen, Terje Juvodden, Siv Mosleth, Astrid Tove Olsen, Karl Sverre Holdal, Terje Nystabakk, Eirin I Bjune, Bjørn Knutsen, Ingunn Anke Hansen, Brynjar Dalen, Ann-Christine Theodorsen, Ann-Guro Hansen, Rolf Kristian Brendås, Hanne Prytz, Steinar Hansen, Kitty Lise Vassdal, Kristine Storå, Marielle de Roos, Ingolfur Snær Jakobsson, Lise Hjelmseth, Jan Theodorsen, Synnøve Skjørholm, Thor Holand, Ingjerd Hagen, Gerbrand Vink, Kleo Delaveris, Angelica Svarto, Fred Terje Hansen, Bernt Skarstad, Rakel Nystabakk, Kjersti Bergquist, Olaug Olsen og Paul Birger Hansen.
Fylkessekretærer: Leonid Rødsten, 1984, Terje Risholm, 1985 - 1986, Per-Anton Nesjan 1987 - 1988, Elin Nessjøen 1988 - 1990, Per-Anton Nesjan 1991 - juli 1994, Olav Benjaminsen vikar aug. 1994 - des. 1994, Per-Anton Nesjan jan. 1995 - 1996, Ingeborg Tangeraas nov. 1998 - 2003, Tove Kaspersen 2003 - 2005, Eirin I. Bjune 2005 - 2011, Ann-Christine Theodorsen vikar deler av 2011 - nov. 2012, Siv Mossleth fungerende f.sekr. des. 2012 - juni 2015, Lise Hjelmseth 2016 - sept. 2018, Margrethe Figved okt. 2018 - 2022, Per-Anton Nesjan, 2023 -?.
Jeg kunne ha skrevet om innsatsen til mange av disse, dyktige tillitsvalgte. For flere var innsatsen lang, for andre var den intens over en kortere periode. Felles er at innsatsen har vært uegennyttig. Den har vært for fellesskapets beste og for nordlandsbonden spesielt. Det har vært forbedringer av bondens og bygdas kår i Nordland, så vel som resten av landet, som har vært rettesnora. Derfor vil jeg trekke fram en av disse, som kan representere det beste i dem alle, Øystein Ringaker fra Beiarn. Han betydde mye for meg som uerfaren i organisasjonssammenheng. Han var kunnskapsrik, noe som kom til uttrykk i mange årbøker for Beiarn, og andre bøker og tidsskrifter, men også for oss som forfatter av et jubileumsskrift, 50 år, og deretter jubileumsboka da Nordland BS var 75 år. Han hadde også en genuin interesse for å sikre og kjenne rettighetene i allmenningene i bygdene i Nordland. Han er også til nå vår eneste æresmedlem. Her er link til minneord om Øystein, min gode venn.
Minneord om Øystein Ringaker | Nordland|Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Sjøl har jeg fått prøve nesten alle roller i fylkeslaget, ss. flere perioder som fylkesleder og nestleder, kasserer og også flere perioder som ansatt fylkessekretær, som er min rolle nå.
Her er dugnadsgjengen på Horva 2025.
Av saker fylkeslaget har engasjert seg i kan det nevnes mange. Noen har skapt konflikt med andres interesser, men fylkeslaget har sagt fra om hva det mener, nesten uavhengig av skifte av tillitsvalgte.
Fylkeslaget har vært svært kritisk til de mange nedleggingene av gårdsbruk og av meierier og slakterier. Dette var et engasjement som ofte fikk utløp i media. Mange utenfor vår organisasjon har vært positiv til denne utviklingen så lenge jorda ble drevet av noen andre, og at produksjonen ble opprettholdt. Men den avfolkingen av bygdene som dette ga som resultat, har vi aldri akseptert som nødvendig. Og det mest problematiske er når det ikke er mer å legge ned. En god illustrasjon er når avstanden til nærmeste slakteri blir lenger enn den tiden man har lov å bruke til inntransporten. Når avviklingen er gått så langt blir den vanskelig å reversere. Særlig hvis en ikke vil.
Avviklingen av gårdsbruk kan man jo se enda nærmere. Nå er det ikke sjelden lenger at man hører uttrykk som «siste gården i bygda legges ned» eller «siste bonden i kommunen». Da er vi kommet langt forbi at ei bygd er ei bygd lenger. Ei bygd er ei samling av minst 10 gårder. Men trenden har vært at gårdsbruk legges ned, for så å bli overtatt av andre. To, tre eller fire bruk blir til ett, som det skal «være mulig å leve av». Selgerne er enten folk som flytter fra kommunen, eller blir boende i huset som blir fraskilt jorda, som pensjonister livet ut. Det er sjelden at de som selger på denne måten har funnet, eller blitt stimulert til å finne annen inntektsgivende aktivitet i denne kommunen. En annen trend ved denne utviklingen er at ved hver sammenslåing av bruk, så går en del av jorda ut av drift. Det finnes rikelig med statistikk som viser nedgangen i antall bruk og jordbruksareal i Nordland, både i denne perioden, og ellers.
Inntektene i jordbruket har vært et tema i hele denne perioden. Nordlandsbonden har aldri levd i overflod. Men viljen og evnen til å drive jorda for å fø seg og sine, men også andre, har vært stor. Og mange er kjent med begrepet «røde tall». Disse problemstillingene har også vært tema gjennom hele denne perioden. Og sikkert videre framover. På tross av at stortinget har gjort tre jamstillingsvedtak, i 1947, i 1975 og i 2021, så er det bare ett år at inntektene har vært reellt jamstilt med sammenligningsgruppen, helt fram til normeringsvedtaket. Fylkeslaget har vært veldig sterkt engasjert i dette, men kanskje enda sterkere i påpekningen av at inntektsforskjellene innad i næringa er enda større enn mellom gjennomsnittet i jordbruket og andre grupper i samfunnet.
Under Marka-messa traff jeg Magne Perjord, sønn av Rolf, som satt i fylkesstyret da jeg ble med i styret i 1983.
Andre saker som også har krevd engasjement og innsats er de to EU-avstemningene, der NBS var og er klart imot norsk EU-medlemskap. Den store andelen leiejord har også vært et tema det har vært jobbet mye med. For ikke å snakke om melkeproduksjon, fra to-prisordning, til kvoteordning og til kjøp, salg og leie av melkekvoter. Og i lys av at vi lenge har ment at avviklingen av bønder har gått for langt har vi hatt et sterkt engasjement mot de mange utkjøpsordningene som har tappet bygdene for melkeprodusenter.
Her får jeg gaven overrakt da jeg gikk av som fylkesleder i 2023, fra Rakel Nystabakk.
Styret i Nordland Bonde- og Småbrukarlag 2025/26. F.v. Paul Birger Hansen, Rakel Nystabakk, Angelica Svarto, Kjersti Bergquist og Gerbrand Vink.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Mitt første landsmøte var altså i Trondheim i 1981. Det ble et minnerikt møte. Ikke bare fordi det var første gangen jeg var på et så stort møte, men det hele virket imponerende. Det er mange som har beskrevet det som skjedde, at det var et hamskifte for organisasjonen som skjedde der.
Det hadde lenge vært en gryende motstand mot at ledelsen i mange år hadde nærmest avtalt forhandlingene før de startet. Og nestformann Lars O. Romtveit fra Telemark ville ikke skrive under på den framforhandlede jordbruksavtalen. Kritikken kom fram i debatten, men fikk sitt høydepunkt under valgene. Sittende formann, som det het da, Kjell G. Jakobsen fra Troms stilte til valg, uten motkandidat. Men opptellingen av stemmene viste at han hadde fått et flertall av blanke stemmer mot seg. Jeg var med i dette flertallet. Dette kunne han ikke godta, og sa fra til landsmøtet: «Æ vil gjør det klinkende klart at dette e ikke godt nok for mæ». Og så krevde han ny avstemming. I denne runden fikk han flertall. Men dette endte med at Jakobsen ikke møtte mer i styret, og Lars O. Romtveit tok i realiteten over ledelsen av organisasjonen. Dette er nok fortsatt det mest dramatiske landsmøtet i NBS som jeg har vært med på.
Dette inspirerte til mer arbeid i denne organisasjonen, som har og har hatt mange dyktige tillitsvalgte og ansatte, og som har hatt stor betydning for utøverne av jordbruket og det norske samfunnet. Odelsrett for kvinner og verdiskapingsprogrammet er kanskje det som rager høyest.
I periodene jeg har vært fylkesleder har jeg vært fylkets medlem av representantskapet, og også i fylkesledermøtet, etter at det ble etablert. Dette er selve bindeleddet mellom sentralstyret og fylkesstyrene rundt i landet. Her er det viktig at det som rører seg i fylkene blir ført fram til landsstyret til gjennomføring. Og selvfølgelig er den samme kontakten viktig når det gjelder lokallagene. Her er det også av uvurderlig at NBS, som en av svært få organisasjoner, har direkte valg fra lokallagene til landsmøtet. Det gjør at det ikke er noen instans som «siler» hverken hvem som skal få reise på landsmøtet, eller hva som skal sies der, når man først er valgt av lokallaget.
I Aina Bartmanns ledertid var jeg et år med i forhandlingene som sakkyndig. Lærerikt.
Fra 2005 til 2007, var jeg medlem av landsstyret, og var da også medlem av forhandlingsutvalget. Når en hører om spillet i den indre sirkelen i dag, så har ikke tidene forandret seg så mye. Men det var en lærerik tid. Helt på slutten av denne perioden ble det litt turbulent. Anne Osland gikk av som leder, nestlederen Knut Sjøvold ble konstituert som leder og jeg ble konstituert som nestleder for de siste månedene før landsmøtet. Når jeg sa nei til gjenvalg så var det først og fremst begrunnet i at vi skulle bygge lausdriftsfjøs i samdrift, og det lot seg ikke forene med verv i landsstyret samtidig med byggingen.
Her er et av landsstyrene i min ordførertid. Bak. f.v. meg, Oddvar Vigdenes, Arne Lofthus, Torbjørn Nordland. Foran f.v. Elin Bergerud, Merete Furuberg, Ragnhild B. Elvestad og Marielle de Roos.
Så ble det en kort periode som leder av valgkomiteen, før jeg, mens jeg var det, ble foreslått som ordfører i NBS. Da trådte jeg ut av komiteen.
Fra 2011 til 2019 var jeg ordfører. Her hadde jeg et meget godt samarbeid med flere kvinner. Det er viktig å kunne samarbeide godt, når ordførerskapet på den ene siden skal gjennomføre gode landsmøter og representantskapsmøter/fylkesledermøter, og ordføreren skal være et bindeledd mellom landsstyret og fylkeslederne. Rollen som dette bindeleddet er meget viktig, men blir ofte undervurdert. Men dette er også en rolle der man blir bedre kjent med landet, og med alle dyktige tillitsvalgte rundt om i vårt langstrakte land.
Aud Gaundal får representere varaordførerne i min ordførertid.
Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Etter en pause er jeg nå tilbake i ordførerskapet, på andre året, men nå som varaordfører. Det kan være nyttig også å inneha denne rollen. Det viktigste er å få til et samarbeid som gjør at det hele fungerer og at oppgavene blir gjort på en best mulig måte.
Ordførerskapet 2026. T.h. ordfører Åshild Charlotte Monsø.
Jeg har fått mange oppgaver i denne organisasjonen. Det viktige er å bruke sine evner, på den plassen man får tildelt, og gjøre oppgaven så bra som mulig. Vi må alltid huske at vi representerer noen i når vi blir valgt i et verv, og for oss i Norsk Bonde- og Småbrukarlag synes jeg at vår tidligere leder, nå æresmedlem sier dette så godt: Vi må arbeide for de som bor ytterst. Og her menes ytterst i ordets videste forstand.
Landsmøtet 2025. NBS sitt høyeste organ.
Landbrukspolitikken
Det ordet som best definerer denne 50-årsperioden i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, er inntektskamp og inntektsjamstilling, med yrkesbrødre og -søstre og med andre yrkesgrupper. Spørsmålet om hvordan vi skal kunne sikre økonomien til yrkesutøverne i jordbruket har vært gjennomgående i hele perioden, og ser ikke ut til å få sin løsning, basert på rett tallgrunnlag. Spørsmålet som avgjør om det er liv laga på bygda. Denne inntektskampen ble konkludert i Bondeopprørets krav om ÆRLIGE TALL!
For de som synes landbrukspolitikk er vanskelig, så kan man se på kommuneøkonomien. Strategien synes å være ganske parallell. For å ta to eksempler. Staten pålegger kommunene oppgaver som ikke fullfinansieres, og tjenester sentraliseres til der det bor mest folk.
Når staten, ved stortinget og regjeringen, vedtar en makspris i barnehagen, som ligger lavere enn kostnadene, samtidig som den ikke fullfinansieres, så må kommunen bruke andre midler, som skulle vært brukt på andre viktige tjenester, til å dekke opp for det som mangler. Et annet eksempel sentraliserer ambulansetjenesten. Man flytter tjenester lenger bort fra de som bor ytterst, og gjør deres hverdag mer utrygg. Når denne strategien følges for stadig flere tjenester, så blir det mindre attraktivt å bo ytterst. Samtidig ligger fortsatt jordressursene der de ligger, og må utnyttes hvis vi skal ha reell matvareberedskap.
Når sentraliseringen har fått virke ei stund så kommer det opp forslag om å slå sammen kommuner. Men tjenestebehovet blir ikke mindre av å flytte administrativ og demokrati bort fra kommunen, uten at man også flytter folket. Men avstanden til kommunesenteret vil øke, i den grad man har bruk for det. Den avstanden blir viktigere jo flere tjenester som flyttes dit. Både kommunene og jordbruket er underfinansiert i fht de oppgavene de har fått av stortinget.
Parallellen i jordbruket har vi sett når meierier og slakterier ble sentralisert, og hver dag det legges ned gårdsbruk.
En kan spekulere på hvorfor Norge, i 75 år har ført en politikk, som har ført til avfolking av bygdene, til at jord har gått ut av bruk, samtidig som vi har importert langt over halvparten av maten. Målet har vært billig mat til forbrukerne, og at jordbruksbefolkningen skulle bli industriarbeidere, eller gå inn i andre yrker.
Når denne politikken føres videre, også når den fører til at stortingets egne mål om økt matvaresikkerhet og økt sjølforsyning ikke lar seg oppnå med de bøndene som er igjen i jordbruket, og det jordbruksarealet som fortsatt er i drift, så må det bety at stortinget mener at andre oppgaver er viktigere enn å produsere trygg mat til egen befolkning i Norge. Skal målene om økt matvaresikkerhet og økt sjølforsyning oppfylles må vi ha flere bønder og planteproduksjon på større arealer.
Midlene for å få «flyttet» folk fra jordbruk til industri og andre yrker har vært å holde lønnsomheten lav hos de som skal ut av næringa, prioritere investeringstilskudd for å få noen til å bygge for å produsere på jordressursene til de som slutter, og så prioritere tilskuddene til drift til de som har satset. Og i tillegg egne utkjøpsordninger for å få flere til å avvikle produksjonen.
Småbrukar-topp ut mot kvoteforslag
Nå må vi huske hva tilskuddene i jordbruket egentlig var tenkt til. De skulle utjamne driftsulempene mellom enkeltbruk, mellom produksjoner og mellom distrikter. Det er lenge siden dette var vanlig praksis. Nå er det nesten ingen begrensning på hvor høye tilskudd et enkelt bruk kan motta. Det enkeltbruket som mottar mest tilskudd ligger på omtrent to og en halv million kroner i året. Det er altså mulig å få tilskudd til et bruk som ligger flere ganger høyere enn det som er målet for inntekt for ett årsverk i jordbruket.
Samtidig som inntektene i jordbruket har vært holdt lave for de som skulle ut av næringa, har inntektsnivået hele tiden vært høyere i de yrkene de skulle inn i. Og denne politikken har lyktes. Mange bygdesamfunn har nesten ikke, eller ikke bønder igjen.
Så kan en spørre seg – hvorfor gikk det så galt? Da vil jeg anbefale folk å lese boka «Avviklinga av den norske bonden», av Helge Bergo. Her beskriver han hvordan Norges Bondelag kom til at jordbruket måtte nedlegges i stor skala. Som formannen den gang sa det: Spørsmålet er ikke om flere gårdsbruk må legges ned, men om det går fort nok. Det er også lurt å se teaterstykket som er bygd på denne boka, hvis du ikke allerede har sett det.
Så lenge Norges Bondelag følger sin strategi, ikke kreve etter behov, men prøve å finne fram til «mulighetsrommet» (det NB tror politikerne vil gå med på), spille mye av spillet på «bakrommet» (uoffisielle samtaler) med den til enhver tid sittende regjering, og vurdere resultatet av forhandlingene ut fra «forhandlingsgevinsten» (forskjellen på statens tilbud og endelig avtale), så vil jordbruket forbli underfinansiert i fht de vedtatte målsettingene, vedtatt av stortinget. Hvis fokuset hadde vært på manglende oppfyllelse av jamstillingsmålet, så burde ikke rosen av motparten vært like stor. I stedet er man godt fornøyd med å normere jamstillingsmålet, sånn at 80 % jamstilling er ok.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag har kjempet mot denne utviklingen i alle år. Og nå kan det være liten tvil om at hvis stortingets vedtak om å øke sjølforsyningsgraden til 50 % i 2030, og hvis totalberedskapen også skal inneholde matvareberedskap, at dette ikke også er bare talemåter, ja så må ikke bare nedleggingen av gårdsbruk stoppe. Vi må starte opp nye bruk, og vi må reetablere den jorda som i stort monn er overlatt til krattskogen. Det er naivt å tro at vi kan øke sjølforsyninga av jordbruksvarer ved å optimalisere avlingsmengde og -kvalitet på de eksisterende jordbruksarealene. Det er også naivt å tro at det ligger mye beredskap i å ete oppdrettslaks og -ørret ut av merdene, så lenge over 90 % av fôret må hentes i utlandet, men vi bør ete mer fisk. Vi kan ikke velge type krise. Vi må forberede oss på alle.
Lenge har utsalgsprisen i butikk, som skal konkurrere med importvarene, blitt beregnet fra pris til bonde, med påslag for foredling, salg, transport osv, fram til butikkpris. Men nå vet vi at pris i butikk blir fastsatt i fht folks kjøpekraft. Derfor har vi forskjellig kvalitet til forskjellig pris. Dette gjør at kjedeeierne kan maksimere profitt ved å presse sitronen i begge ender, lavest mulig pris til bonde, høyest mulig pris til forbruker. Pris til bonde får stadig mindre betydning for pris til forbruker. Om produktpris til bonden settes ned vil ikke pris i butikk automatisk gå ned. Om produktpris til bonden settes opp skal da pris i butikk automatisk gå opp?
Så er det noen kjensgjerninger til vi ikke kommer utenom:
Skal det jamstilles, må det omfordeles.
Skal utviklingen endres, må vi gjøre ting annerledes.
Når ting er som de er skyldes det at noen, et flertall, vil at det skal være sånn.
Det er mulig å gjøre ting annerledes. Det er mulig å utvikle bygdene istedenfor å avvikle dem. Mange bruk er utviklet, men det har hatt sin pris. Det er mulig å omfordele og dermed jamstille inntektene. Det er mulig å få flere bønder. Det er mulig å reetablere dyrkajorda som finnes inni krattet. Det er mulig å øke planteproduksjonen og dermed øke sjølforsyninga. Det er mulig å befolke bygdene. Det er mulig å gjøre det attraktivt å bo og virke på bygda.
Det koster penger. Men man må ville det. Det er også mulig å redusere byråkratiet, i form av dokumentasjon og rapportering mm, for den enkelte bonde, og man kan slutte med strafferegimet for å gjøre en feil i en søknad, eller i en rapport.
La oss begynne med å fjerne samordningsregelen.