På bakgrunn av den tiden vi lever i må matvareberedskap bli et mer sentralt mål både for totalberedskapen i landet, og for utviklingen av jordbruket, spesielt i Nord-Norge. Men kravet til beredskapstiltak gjelder hele landet. Dette må gi seg utslag i å øke jordbruksarealet, særlig gjennom reetablering av tidligere dyrka jord, etablere flere gårdsbruk i drift, og dermed bli flere bønder. Det må etableres spredt lagring av matvarer, drivstoff og reservedeler, Dette beredskapsjordbruket må inngå som en naturlig del av velfungerende lokalsamfunn, som vil være det beste utgangspunktet for vår totale beredskap.
For å understreke at det er samfunnets, og ikke jordbrukets ansvar alene å sikre beredskap i vid forstand, foreslår styret at beredskapstilskuddet skal finansieres utenfor jordbruksavtalen.
Her er de konkrete forslagene til endringer:
Et nytt avsnitt under 1.0 Definisjoner
Matvareberedskap: Maten vi kan produsere og lagre i ei tid der landegrensene er stengt, og vi er forhindret fra å benytte drivstoff og teknologi som må hentes utenfra. En størst mulig sjølforsyningsgrad er det beste utgangspunkt for å kunne omstille samfunnet til best mulig sjølberging i krisetider.
Et tillegg under 1.1.1 Forutsetninger for matproduksjonen i Norge
Der disse forutsetningene ikke lenger er til stede skal sjølstendige gårdsbruk reetableres.
Et nytt avsnitt i starten av kapitlet 2.2 Økt bruk av jord i Norge – uten overproduksjon
Matvareberedskap betyr at vi må kunne omstille oss til å produsere mat, og lagre mat for et års forbruk, også i ei tid der landegrensene er stengt, og vi er forhindret fra å benytte drivstoff og teknologi som må hentes utenfra. En størst mulig sjølforsyningsgrad er det beste utgangspunkt for å kunne omstille samfunnet til best mulig sjølberging i krisetider.
Tillegg «også» i neste avsnitt: Økt beredskap betyr også bedre sjølforsyning osv…
Og et tilleggspunkt under
Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil:
· Reetablere sjølstendige gårdsbruk
Så vil styret endre punktet under 2.5 Tilskuddenes rolle: «Innføre et eget beredskapstilskudd for små bruk, slik at framtidig matproduksjon blir ivaretatt» til
- Innføre et beredskapstilskudd for etablering av nye gårdsbruk i Norge.
med disse underpunktene
- Beredskapstilskuddet skal også stimulere til reetablering av tidligere dyrka jord på eksisterende bruk. Det skal også gjelde leiejord.
- Hvert bruk kan motta beredskapstilskudd i 3 år for hvert prosjekt.
- Jordbruksarealet skal holdes i drift, og dermed være i produksjon.
- Beredskapstilskuddet skal finansieres utenfor jordbruksavtalen, under sivil beredskap i statsbudsjettet.
- Denne satsingen må følges opp av regionale produksjonsrammer og utvikling av desentraliserte foredlingsanlegg for økt produksjon.
Hvis fylkesstyret får tilslutning i landsmøtet vil disse kapitlene i Politisk Plattform se slik ut: Endringene er markert med fet skrift.
DEL 1: EN FELLES VIRKELIGHETSFORSTÅELSE
1.0 DEFINISJONER
LANDBRUK: Bruken av det arealet som norske gårdsbruk forvalter: dyrka mark, kulturbeite, skog og annen utmark. Landbruk omfatter både jordbruk og skogbruk.
JORDBRUK: Arealbruken og produksjonsmåtene som er knyttet til husdyrbruket og planteproduksjonen.
MATVAREBEREDSKAP: Maten vi kan produsere og lagre i ei tid der landegrensene er stengt, og vi er forhindret fra å benytte drivstoff og teknologi som må hentes utenfra. En størst mulig sjølforsyningsgrad er det beste utgangspunkt for å kunne omstille samfunnet til best mulig sjølberging i krisetider.
SJØLFORSYNING: Norskprodusert andel av det totale matforbruket. Sjølforsyningsgraden blir oftest målt i kalorier, men sier lite om hvor sårbar matproduksjonen er. Det er mulig, men ikke vanlig å korrigere graden av sjølforsyning for import av fôrmidler og bruk av fossil energi. SJØLBERGING: Evnen landet har til å produsere og distribuere mat under skiftende forhold. Omfatter en rekke faktorer som bruksstruktur, energibruk, transportsystem, kunnskap, redskaper m.m., og kan ikke tallfestes. Norge under 2. verdenskrig er en historisk illustrasjon av høy sjølbergingsevne. Omfanget av planteproduksjonen i Norge bestemmer graden av sjølforsyning.
MATSUVERENITET: Den politiske kontrollen landet har over sin egen matforsyning.
AGROØKOLOGI: En helhetlig tilnærming til landbruk, basert på prinsipper om økologi, sikkerhet for nok og næringsrik mat, matsuverenitet og rettferdig fordeling av maten. Agroøkologien vil forbedre landbruket gjennom bruk av naturlige lokale ressurser og resirkulering, i stedet for å basere seg på importerte handelsvarer.
JORDBRUKETS SAMFUNNSOPPDRAG: De fellesgodene som norske gårdsbruk i sum holder ved like, men som ikke kommer til uttrykk i driftsregnskapet til hver enkelt gård: robust og langsiktig matforsyning, helsemessig trygg mat, god dyrevelferd, velholdte kulturlandskap, bosetting i alle bygder.
1.1.1 FORUTSETNINGER FOR MATPRODUKSJON I NORGE
Klimaet og topografien setter grenser for matproduksjonen i Norge. Per innbygger har landet vårt 1,6 dekar fulldyrka jord, lavest i Europa. Korrigert for importert soya i kraftfôret er sjølforsyningsgraden vår i et normalår ca. 41 %. Kaloriregnskapet blir sterkt påvirket av at vi må 5 importere sukker og store volum mathvete. Norge er eller kan være sjølforsynt med kjøtt, melkeprodukter, poteter og lagringssterke grønnsaker, og med mange typer frukt og bær.
Om det er lite dyrka jord, så er beiteressursene betydelige. 95 % av landarealet er utmark, og nesten halvparten er egnet som husdyrbeite. I følge NIBIO er den potensielle verdien av utmarksbeitet minst 2 milliarder kroner. Mer enn i noe annet land vi kan sammenligne oss med, har det norske jordbruket systematisk utnyttet beiteressursene i utmarka gjennom mange tusen år. Fjellvidder og skogsheier er derfor også del av jordbrukets kulturlandskap.
En viktig forutsetning for å ta i bruk de spredde arealressursene til matproduksjon, har vært en tilsvarende geografisk spredning av relativt små gårdsbruk. Denne bruksstrukturen er i alt sitt mangfold karakteristisk for Norge, og representerer både en historisk arv og en forutsetning for en framtidig bærekraftig høsting av den biologiske produksjonen i inn- og utmark. Det begrensede jordbruksarealet er svært verdifullt og trenger sterkt vern. Arealet må i tillegg økes og jordas kvalitet og produksjonsevne må ivaretas bedre. Buskapsstørrelsen i små enheter innebærer også lavere smittepress enn i industriell stordrift, og dermed bedre dyrehelse og lavere forbruk av antibiotika. Der disse forutsetningene ikke lenger er til stede skal sjølstendige gårdsbruk reetableres.
2.2 ØKT BRUK AV JORD I NORGE – UTEN OVERPRODUKSJON
Matvareberedskap betyr at vi må kunne omstille oss til å produsere mat, og lagre mat for et års forbruk, også i ei tid der landegrensene er stengt, og vi er forhindret fra å benytte drivstoff og teknologi som må hentes utenfra. En størst mulig sjølforsyningsgrad er det beste utgangspunkt for å kunne omstille samfunnet til best mulig sjølberging i krisetider.
Økt beredskap betyr også bedre sjølforsyning, som igjen betyr at det må brukes mer jord i Norge. Det er viktig at det fokuseres på å bedre produksjonsgrunnlaget for korn, grønnsaker, frukt og bær – det vil si planter som mennesker kan spise direkte. Potensialet for å dyrke planter til direkte menneskemat er langt større enn det som blir gjort i dag.
Økt bruk av jord i Norge vil likevel i hovedsak bety at vi øker fôrgrunnlaget til våre husdyr på innmark og utmark. Vi kommer ikke utenom at størsteparten av en slik økt arealbruk vil være en større og bedre produksjon av gras. Deler av den økte produksjonen bør komme av bedre utnyttelse av utmark.
Å øke lønnsomheten i norsk jordbruk uten at det gir overproduksjon er et sentralt dilemma i jordbrukspolitikken. Det er avgjørende at jordbruket selv anerkjenner hvor skadelig overproduksjonen er for økonomien i næringa. Overproduksjon setter alle andre virkemidler ut av spill. Resultatet blir mindre inntekt, gjeldsvekst og økende produksjon for å klare seg. På sikt vil dette føre til nedlegging av bruk, lavere sjølforsyning og økt import av mat.
Det er i dag en betydelig overproduksjon innenfor en rekke husdyrproduksjoner. Summen av egenproduserte fôrenheter og importerte fôrenheter gir et produksjonsvolum av kjøtt og melk som er større enn det er avsetning for i det nasjonale markedet. Å øke bruken av jord i Norge, uten å samtidig redusere omfanget av importerte fôrenheter, vil øke overproduksjonen, med de omfattende konsekvensene dette har.
Skal vi øke bruken av jord i Norge, må det på foretaksnivå lønne seg å erstatte importerte fôrenheter med egenproduserte fôrenheter. Derfor er det nødvendig å endre prisforholdet mellom kraftfôr og gras slik at kraftfôret blir mindre lønnsomt å bruke, mens graset blir mer lønnsomt å bruke i framfôring av husdyr og produksjon av melk og kjøtt. Det må arbeides mot en politisk enighet om definisjonen av sjølforsyning, der importerte fôrmidler i husdyrproduksjonen kommer som fratrekk i regnskapet.
En må bygge norsk jordbruk på norske ressurser. Over mange år har utviklingen gått i feil retning. Importen av korn til kraftfôr har økt. Dette reduserer sjølforsyningsgraden. For å snu denne utviklingen må en bl.a. sette inn tiltak innenfor jord- og plantekultur. En må også motarbeide tanken om maksimal ytelse f.eks. innen melkeproduksjon som over noe tid har økt sin kraftfôrandel betydelig.
Over tid vil en måtte øke kraftfôrprisen ut over prisveksten. Dette først og fremst for å kunne øke prisen på norsk korn som igjen er nødvendig for å øke norsk kornproduksjon. Økt kraftfôrpris må også vurderes for å dempe utviklingen i økt andel import av korn i fôrresepten.
Dette må imidlertid balanseres opp mot de mulighetene tollvernet gir for økt prisuttak i markedet, og økonomien i de enkelte produksjoner. Det må derfor arbeides videre med denne problemstillingen fordi norsk jordbruk over tid må utnytte og øke sin norske fôrandel.
Dersom dagens trend ikke snus, vil fundamentet for norsk jordbruk smuldre opp.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil:
• Styrke grovfôr i forhold til kraftfôr. Ett av virkemidlene her kan være økt korn- og kraftfôrpris.
• Øke tilskuddene til beiting både på innmark og utmark.
2.5 TILSKUDDENES ROLLE
Tilskuddene i norsk jordbruk skal finansiere gjennomføring av jordbrukets samfunnsoppdrag når markedsprisene ikke ivaretar dette. Tilskuddene skal likevel ikke finansiere volumproduksjon. Derfor må store volumprodusenter hente mer av sin inntekt i markedet.
Kvalitet, fruktbarhet og bærekraftig arealproduktivitet må vektlegges mye mer når fellesskapet bevilger tilskudd til jordbruket. Dagens volumbaserte tilskuddssystem må derfor endres fra å støtte produksjonsvolum til å støtte praksis og aktivitet som gir god agronomi, øker arealbruken og sikrer marginale arealer. Arealbruk, herunder god agronomi, kvalitet i grasproduksjon, nydyrking, grøfting, gjerding og beiting må utgjøre kriteriene for tilskudd. Å premiere et mer miljø- og klimavennlig jordbruk vil dempe volumbasert produksjon og utvikle en måte å produsere på som passer et land med store beitearealer og mindre storskala jordbruk.
Det må være tak på tilskudd på gårdsbruksnivå, og tilskuddene skal ha en sterk strukturprofil. Uten tak og uten struktur forsvinner muligheten for mindre bruk til å oppnå et anstendig inntektsnivå sammenlignet med store bruk som kan ta ut stordriftsfordeler i produksjonene.
Dagens soneinndeling, som legger grunnlag for mye av måten tilskudd fordeles på, er lite nyansert og til tider direkte feil, med tanke på at tilskudd skal utjevne forskjeller i klimatiske produksjonsforhold og avstander for innfrakt av produkter og utfrakt av varer. I ulike deler av landet har jordbruket ulike utfordringer. Ikke alt areal i sone 3 kan brukes til korndyrking, og en gård i sone 7 kan ikke nyte stordriftsfordeler med en gjennomsnittlig skiftestørrelse på 6 dekar. Et poengsystem som måler driftsvansker, klimaforhold og avstander på den enkelte gård vil gi en rettferdig og riktigere bruk av tilskudd i jordbruket.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil:
• Innføre nye kriterier for tildeling av tilskudd. Dette kan for eksempel være støtte til vekstskifte, varig eng, grøfting, gjerdehold, beiting, setring, fravær av sprøytemidler, mineralgjødsel og plast, støtte til marginale arealer, artsrike enger, mm.
• Endre dagens sonebaserte arealtilskudd til tilskuddssats beregnet på teignivå. Ved hjelp av digitale kart og andre relevante data kan arealtilskuddene kompensere for teigstørrelse, utforming, bratthet, klimasoner og jordsmonn m.m.
• Innføre et tilskudd til nystarta brukere i en 3-årsperiode. Tilskuddets størrelse settes etter forventet produksjon ved det tredje året.
• Innføre en nedtrappingsmodell for å ta ned tilskudd til store bruk og jobbe for å øke produktprisene slik at større bruk gjør seg mindre avhengig av tilskudd.
• Fjerne bunnfradraget.
- Beredskapstilskuddet skal også stimulere til reetablering av tidligere dyrka jord på eksisterende bruk. Det skal også gjelde leiejord.
- Hvert bruk kan motta beredskapstilskudd i 3 år for hvert prosjekt.
- Jordbruksarealet skal holdes i drift, og dermed være i produksjon.
- Beredskapstilskuddet skal finansieres utenfor jordbruksavtalen, under sivil beredskap i statsbudsjettet.
- Denne satsingen må følges opp av regionale produksjonsrammer og utvikling av desentraliserte foredlingsanlegg for økt produksjon.
• Utrede et nasjonalt Jord-, miljø- og dyrevelferdsprogram (etter modell fra Østerrike/Sveits) som en videreutvikling av det allerede eksisterende nasjonale miljøprogrammet.
• Øke tilskuddene til utmarksbeiting.
• Premiere tiltak som øker jordas karbonbinding.
• Øke kunnskapen om agronomi, blant annet for å få økt fruktbarhet i jordsmonnet. 17
• Innføre et klimatilskudd til foredlingsbedrifter som foredler sine råvarer lokalt. Vi ønsker å stimulere samvirkene eller andre til å etablere mindre foredlingsanlegg.
