Det blir neppe mer sjølforsyning av at forskjellene innad i jordbruket opprettholdes, eller forsterkes. Skal vi oppnå økt sjølforsyning må alle i jordbruket ha ei inntekt de kan leve av, og som sørger for rekruttering av nye brukere.
Det er en selsom opplevelse å stadig høre at de som tjener best i jordbruket, og dermed langt mer enn de som tjener minst, må få fortsette med det, ellers vil de bytte produksjon, og ødelegge distriktsjordbruket. Det er ofte kornprodusentene som framstilles slik, at hvis de ikke får beholde sine tilskudd ubeskåret, så vil de begynne å produsere gras, og presse ut melk- og kjøttproduksjonen på Vestlandet og i Nord-Norge.
Referansebruksberegningene viser at man må bruke gangetabellen, og ikke bare pluss og minus, for å jamne ut forskjellene mellom kornproduksjon og ammeku og sau. Det er på sin plass å spørre om noen virkelig tror på at en fhv liten reduksjon i inntektene til kornbøndene vil føre til en massiv satsing på ammeku og sau på Østlandet og i Trøndelag?
Leder i Nordland Bonde- og Småbrukarlag, Angelica Svarto
Fylkessekretær i Nordland Bonde- og Småbrukarlag, Per-Anton Nesjan
Når det vises til forskjellene som kommer fram på referansebrukene, så forsøkes dette avvist med at disse beregningene ikke gir et rett bilde av situasjonen, fordi referansebruksberegningene ikke er laget for å måle nivå, men for å måle utvikling i inntekt. Pussig at disse synspunktene kommer fra noen av de som ikke var så interessert i å få fram ærlige tall da tallgrunnlaget var oppe til behandling. Det at man nå innrømmer at referansebrukene ikke er egnet til å måle nivå, etter at stortinget har vedtatt nettopp at inntektene i jordbruket skal måles på nivå opp mot sammenligningsgruppa, er det beste argument for at tallgrunnlaget må tas opp til ny behandling i stortinget. Med gode referansebruksberegninger ville det være mulig å måle både inntektene i jordbruket opp mot andre grupper, og inntektene mellom produksjoner, bruksstørrelser og distrikter, slik stortinget også har vedtatt.
Skal vi klare å øke sjølforsyninga vil det alltid være viktig å stimulere til rett produksjon på rett sted. Til dette formålet har Norsk Bonde- og Småbrukarlag i mange år foreslått å innføre teigbasert tilskudd. Prinsippene i dette forslaget bør gjelde alle arealtilskudd. Da vil vi kunne stimulere til at jorda blir brukt til korn eller grønnsaker der den er egnet til det, og til gras der det ikke egner seg for andre vekster. For å få utnyttet alt jordbruksareal må det også kompenseres for driftsulemper, s.s. bratthet, teigstørrelse o.l. Når vi også tar med optimalisering av avlingene, og reetablering av tidligere dyrket jord, så har vi lagt et godt grunnlag for å øke sjølforsyninga, og vi styrker også matvareberedskapen på denne måten.
Hadde vi fått vedtatt reell jamstilling, og startet jamstillinga fra nå av, så kunne det vært gjort uten å redusere inntektene til noen grupper. Det største problemet med å få til jamstilling innad i jordbruket er normeringen av inntekta, og at det ikke gis rett avkastning av egenkapitalen. Dette regnestykket, som viser at jordbruket er jamstilt når det i realiteten er 80 % jamstilt, gjør at jamstillinga må gjøres ved å ta noen inntektsgrupper ned for å kunne løfte andre opp. Denne problemstillingen ville vi også ha møtt dersom vi hadde fortsatt å øke for alle, også uten normering. Så derfor stiller vi spørsmålet om solidaritet i jordbruket. Finnes den i nok monn? Det vil alltid finnes argumenter for at ei omfordeling ikke skal ramme en selv, Men skal vi få til jamstilling, så må bøndene stå solidarisk sammen for å oppnå det. Vi har ikke råd til å fortsette å la for dårlig økonomi presse ut bonde for bonde. Vi er allerede for få bønder igjen. Så får vi håpe at stadig flere skjønner at heller ikke jordbruket kan leve av luftpenger, og at tallgrunnlaget bringes opp til ny behandling.