Årets jordbruksforhandlinger er avsluttet, og staten og Norges Bondelag har inngått en avtale på 1,1 milliarder. Jordbrukets felles krav var på 2 milliarder, noe mange har ment at ikke var tilstrekkelig. På tross av Stortingets store mål om 50 prosent selvforsyning, mer økologisk mat og en satsing på Nord-Norge, ble altså fasiten at regjeringen kun var villig til å betale halvparten av det absolutte minimumet. Enda flere bønder kan med dette konkludere med at det ikke fins en framtid i næringen.
I år fulgte jeg ikke jordbruksforhandlingene mens jeg sto utslitt i fjøset og stelte nyfødte lam eller jobbet i markedshagen med å få plantene i jorden. I år fulgte jeg forhandlingene fra en solfylt strand ved Middelhavet. Jeg var nemlig på ferie. At jeg var der, var mulig av én enkelt grunn: Jeg er ikke lenger bonde. I mars ble jeg en del av den grelle statistikken og er nå et eksempel på den absolutt største gruppen bønder: De som har sluttet. Plutselig har jeg både tid og råd til å ta fri. I løpet av årene vi var bønder, var den lengste ferien jeg og min mann kunne bevilge oss sammen, en tredagers bryllupsreise på en hytte vi var så heldige å få låne gratis.
Bønder legger ned driften hver dag, og flere vil det bli. Jeg syns ikke synd på dem som slutter. De fleste får en langt mer behagelig hverdag med høyere lønn, mindre sliterarbeid, ryddigere arbeidsforhold og mulighet for sykemelding og ferie. De slipper å få magesår av stress, eller ligge våkne om natten fordi de er bekymret for økonomien og tap av gård og grunn. De får tid til å være med familien og dra på konfirmasjoner og bursdagsfeiringer. Kanskje unngår de å bli minstepensjonister. Rett og slett får de det andre folk anser som et helt normalt liv. Jeg er glad på deres vegne. Men jeg blir desto mer bekymret på samfunnets vegne. For et land med en selvforsyningsgrad på under 40 prosent har ikke råd til å miste flere bønder.
Det er smått surrealistisk å høre Jonas Gahr Støre snakke om viktigheten av forsvar og beredskap samtidig som han ufortrødent fortsetter å svekke samfunnets aller viktigste bærebjelke. I rike, sosialdemokratiske Norge er brorparten av bøndene representanter for samfunnets siste underklasse, med arbeidsvilkår og inntekt som aldri ville vært akseptert i fagbevegelsen. Arbeiderpartiregjeringen viste med årets skambud at de aldri egentlig mente alvor med å jamstille bonden med vanlige folk, og at målet om økt selvforsyning kun var et luftslott. Alle skal med, bortsett fra de som produserer mat.
«Et land med en selvforsyningsgrad på under 40 prosent har ikke råd til å miste flere bønder»
De årlige jordbruksforhandlingene følger et forutsigbart mønster: Bøndene legger fram et felles krav om penger og fordeling. Staten sier uten unntak at kravet er altfor høyt, og legger deretter fram et tilbud som ligger på omtrent halvparten av det jordbruket krever. Deretter forhandles det. Eller rettere sagt «forhandles». For i motsetning til vanlige lønnsforhandlinger, der de fagorganiserte har mulighet til å streike og sette makt bak kravene sine, har bøndene ingen slike verktøy. Det fins ingen sanksjonsmuligheter og ingen meklingsordning. I praksis må de enten bare godta det staten kommer med, eller bryte forhandlingene. Da er kotymen at Stortinget lar statens tilbud seile gjennom politisk behandling med få eller ingen endringer. I alle tilfeller ender jordbruket opp som taper. Med forhandlinger kan de kanskje bidra til at nedleggingstakten i landbruket går litt saktere enn den ellers ville gjort, men samtidig bidrar de med signaturen sin til å legitimere den gjeldende jordbrukspolitikken. De blir nyttige idioter for nedleggingskvernen.
Dynamikken i landbrukspolitikken er slik at vi hvert eneste år er vitne til at den til enhver tid sittende regjeringen fører oss lenger bort fra å oppfylle Stortingets overordnede mål om selvforsyning og landbruk i hele landet, uten at de blir ansvarliggjort. Det går ut over oss alle. Det har nå gått så langt at hele 99,3 prosent av oss ikke produserer mat. Vi er avhengige av at en bitteliten minoritet oppfyller dette samfunnsoppdraget på vegne av oss alle. Disse tar – med rette – i stadig større grad konsekvensen av dagens politikk og slutter. Hvem skal ta ansvar for at dette snur?
Det burde ikke være bøndenes ansvar å sørge for at regjeringen følger Stortingets egen politikk. Det burde ikke være 0,7 prosent av befolkningen sin jobb å kjempe for at matberedskapen vår øker i en verden som raskt beveger seg nærmere sammenbruddet. Det burde være din jobb og min jobb. De 99,3 prosentene. Og ikke minst burde det være jobben til dem vi velger til å styre landet for oss. For det spiller ingen rolle hvor bra politikken ser ut på papiret. Hvis fasiten fremdeles er at bøndene blir færre og selvforsyningen blir dårligere, blir alt annet underordnet.
Jeg håper stortingspolitikernehusker hvem sitt ansvar det er å sikre landets matberedskap når årets jordbruksavtale kommer til dem for endelig behandling. For jeg vet ikke med deg, men når apokalypsen kommer vil i hvert fall jeg ha flest mulig bønder rundt meg.