Av Dag Fossen, sakkyndig til jordbruksforhandlingene i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Dette er en kommentar til Meld.St.11 om økt sjølforsyning og opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket.
Med kunnskap om LMD sin faglige evne, så må den manglende gjennomarbeidinga skyldes at LMD ikke er gitt tid til dette. Det har imidlertid gått to år uten at noe tidligere har vært ført i pennen, så tidsaspektet faller bort. Forklaringen kan da være at den politiske styringen av utarbeidelsen av meldinga har vært for svak, eller at en rett og slett har ønsket å framlegge et dokument med indre motsetninger.
Meldinga er delt i to. Den skulle vært delt i tre.
1. Tallgrunnlag
Det var regjeringen Solberg som etter Bondeopprøret, startet arbeidet med å finne fram til et nytt tallgrunnlag for jordbruksforhandlingene. Dette ved å nedsette «Inntektsutvalget».
Regjeringen Støre endret ikke mandat eller sammensetning av utvalget. Faglagas høringssvar til denne utredningen blei gitt i jan. 2023.
Nytt tallgrunnlag er den viktigste forutsetning for å komme videre både med økt sjølforsyning og opptrapping av inntektsnivået i jordbruket. Helt uavhengig av hvor mye du vil prioritere sjølforsyning og dernest inntektsnivå for jordbruket, må alle ha interesse av å ha et mest mulig faglig rett tallgrunnlag over den faktiske situasjon i jordbruket hva gjelder de totale utgifter og inntekter i næringa og dermed rett grunnlag for en beregnet årsverksinntekt i jordbruket.
I et slikt tallgrunnlag som går ut på å finne de riktige poster som skal føres i jordbrukets totalkalkyle, gjøres det riktige endringer hva gjelder føring av utgifter knyttet til leie av jord og melkekvoter. Men i en situasjon hvor næringa oppfordres til å sikre sitt driftsgrunnlag gjennom å selv eie den jord og det kvotegrunnlag du har for produksjonen, velger regjeringen ikke å føre eid jord og eid kvote som en kostnad. Ved sist jordbruksavtale innførte enn tiltak for å øke andelen eid kvote, nå vil en ikke føre disse kostnadene som utgift i totalkalkylen - de såkalte ikke avskrivbare utgifter.
Dette er galt. All kapital har en kostnad og denne må kostnadsføres. Hvordan dette skal gjøres kan diskuteres videre, men siden Regjeringen ikke synes enig i grunnlaget for arbeidet, nemlig å finne et faglig rett tallgrunnlag, også for alle typer kapital går en ikke videre inn på dette her. Hvorvidt den beskrivelsen som meldinga gir av hvordan kapitalen skal vedlikeholdes og kostnadsføres er faglig rett må underlegges en nøyere diskusjon. Men min oppfatning av hva som er beskrevet er at Regjeringen vil forsøke å vedlikeholde størrelsen på kapitalen, men en gir ingen godtgjøring for egenkapital som er lagt inn i næringa. Når en i meldinga helt eksplisitt sier at ikke avskrivbar egenkapital ikke skal godtgjøres, må en anta at meldinga åpner for å godtgjøring for den avskrivbare egenkapital. Det gjøres imidlertid ikke.
Men det er ikke skrevet eksplisitt. Min oppsummering er at egenkapital dermed ikke godtgjøres i det hele.
Statsråden har ment at å godtgjøre all egenkapital er å tale aksjejordbrukets sak. Det er ikke rett. Her er det snakk om å føre jordbrukets samlede kostnader i totalkalkylen for sektoren. Det har aldri vært gjort tidligere eller er tenkt nå, at dette føres ut på enkeltbruk etter ulikt gjeldsnivå mm. Rett tallgrunnlag danner rammen for hvor mye midler avtalepartene kan ha til fordeling på alle brukstyper i alle landsdeler og alle produksjoner. Så skal landbrukspolitikken og fordelinga av de totale midler fra budsjett og marked danne inntektsmuligheter for alle innenfor denne ramme.
Statsråden argumenter med at jord har en prisvekst, og at denne kan tas ut på et seinere tidspunkt. Det må da gjøres oppmerksom på at poenget med kjøp av jord er for å skaffe seg et driftsgrunnlag som skal videreføres i generasjoner. Det er verken rett eller mulig å ta ut slik prisvekst på eiendom ved overdragelse dersom poenget er videre drift innen familien. Bare de som avvikler og går ut av næringa kan få del i dette. Kostnaden knyttet til kjøp av jord må derfor føres i totalkalkylen. Min sønn har jeg kjøpt en familiegård hvor en del av verdien er jord, ved kjøp av tilleggsjord til denne eiendommen kommer nye utgifter. Disse må rent prinsipielt føres som en kostnad i totalkalkylen. Hvorfor skal jordbruket som sektor stille med denne jordkapitalen gratis? Det faktum at han har flere millioner av sine foreldres kapital stående i gården som et lån til svært lav eller ingen rente, fanges opp av totalkalkylen for sektoren jordbruk, ved at slike familielån føres med en lavere lånerente enn banklån. Dette er det altså mulig å finregne på, da må det også være mulig å kostnadsføre utgifter til kjøp av jord og kvote.
Statsrådens bruk av uttrykket avkastning på jordkapital er ikke presist. Det jordbruket må føre i Totalkalkylen er kostnaden ved jord som innsatsmiddel. Det må altså føres en rentekostnad på jordkapitalen som kostnad i Totalkalkylen. Dette er ikke avkastning på linje med et aksjeutbytte eller en rente på innestående midler i banken. Det er kostnader knyttet til etablering av en driftsenhet i jordbruket.
Statsråden har sagt på Nationen nett, at de som er uenig med ham på dette punkt får stemme på noen andre. Han vil ikke godtgjøre all egenkapital. Da må en lure på om en ikke lenger hører hjemme i Sp. Dette bør rettes opp i fra Statsrådens side da en antar at de fleste i Sp er uenig med Statsråden på dette punkt. Statsråden mener slik kostnadsføring vil svekke familiejordbruk og distrikter. Det er motsatt. Ved ikke å føre denne kostnad fratas jordbruket en kostnadsdekning i størrelsesorden en milliard kr. Dette svekker muligheten til å oppnå landbrukspolitiske mål.
Det er selvsagt grunnlag for skjønn og politisk diskusjon, hvilket nivå og grupper jordbruket skal sammenlignes med. En burde kanskje av flere grunner holdt fast ved Industriarbeideren. En må i alle fall holde seg for god til først å finne et rett tallgrunnlag i totalkalkylen, for så å si at dette tallet må gis et tillegg på 20 %. Denne form for normering/tallmiksing kan aldri bli forstått i næringa.
Det er etter de endringer som nå gjøres i totalkalkylen omlag 32.000 årsverk fordelt på omlag 37 tusen driftsenheter i jordbruket. Dette tilsier at Stortingsmeldingas problematisering av det antall bønder som ikke har inntekt som viktigste mål, er utenfor målskiva. Dersom en politisk mener at jordbruket i egenskap av selvstendige næringsdrivende har fordeler som andre ikke har, så får en ta denne diskusjonen når en skal fastsette sammenligningsgruppe og nivå.
Dersom en vil problematisere overinvesteringer eller andre ting som ikke maksimerer inntekt, må en også belyse underinvesteringer i næring. Om en ser på andre næringers krav til bygg, maskiner og HMS, vil en raskt se at jordbruket totalt sett er sterkt underinvestert.
En kan ikke drive skjønn på fakta. Det var fordi en ikke kjente seg igjen i tallgrunnlaget en fikk et bondeopprør og det var derfor en satte seg som mål og finne et nytt tallgrunnlag. Her bommer altså Regjeringen.
2. Opptrappingsplan
Bra med tidfesting 6 år fra 2021, gjennomført innen 2027. Det betyr at vi har tre avtaler å gjøre det på, 2024, 2025 og 2026.
Timetallet på 1845 forsvares i meldinga. Dette i motsetning til det vanlige på 1700. Når dette skal vurderes hadde det vært naturlig også å trekke inn den ubekvemme arbeidstiden i jordbruket i alle fall for det intensive husdyrhold. Det er også nokså umusikalsk at en har funnet opp et nytt uttrykk, familieårsverk. Dette for å antyde at kårfolk og ungdom ikke er fullverdige arbeidstakere.
I så fall skal det heller ikke føres timer inn i det grunnlaget som går inni totalkalkylen. Her er det ting som skurrer i det framlagte og på hvilken måte en argumenterer.
Selvsagt forutsetter en at jordbruket har ansvaret for evt. overproduksjon. Ingen har foreslått noe annet. Men da må en anerkjenne det faktum at uten produksjonsregulerende tiltak, vil en aldri nå noen inntekstjamnstilling. Bare innen melk er det gjennom kvoter mulig å heve inntektene uten å få overproduksjon. Dette er ikke belyst eller omtalt overhode. En er helt avhengig av nye produksjonsregulerende virkemidler om en skal gjennomføre opptrapping av inntektene.
Regjeringen har til nå avvist dette på egg, hvordan ser en da for seg å heve inntektene innen eggproduksjonen?
Det står at store bruk bør hente hoveddelen av sine inntekter i markedet. Det er rett og bra, men er dette mulig? Nei, markedsprisøkninger kan knapt holde følge med KPI indeksen.
Hvordan da få til en tetting av inntektsgapet?
Det står at jordbruket skal opprettholde sin andel markedsinntekter som del av den totale bruttoinntekt. Dette er jo helt umulig, når en ikke makter å ta ut prisøkninger i markedet pga. import, svenskehandel, råkvarer, importkvoter mm. Det står heller ikke hva denne andel er i dag og hva den bør være. Historisk har denne andel vært fra ½ til 2/3. Statsråd Borch nyttet tallet 2/3 fra markedet i sine forutsetninger. Men, de siste årene har en ikke fått 1/3 av inntektsøkningen i markedet en gang.
Hva er det Regjeringen egentlig skriver? Skal vi ha tetting av inntektsgap til andre grupper, under forutsetning om ansvar for overproduksjon med dagens manglende virkemidler og 2/3 av inntektene i markedet? Ja, da blir det ingen tetting av gap. I motsatt fall må om en faktisk vil tette gapet, så må dette skje med nye produksjonsregulerende virkemidler og et prisuttak i markedet i nærheten av KPI. Selv dette forutsetter videre forbedringer i Tollvern som en ikke er konkret på.
3. Sjølforsyngsplan
Dette er meget bra og et fundament for opptrappingsplanen og nødvendig for å få aksept for jordbrukets kostnader. Men, økt sjølforsyning er noe mer enn at nå må alle gode krefter i verdikjeden gå sammen å produsere et produkt som velges av forbrukeren i konkurranse med importvarer. Det er det vi har gjort de siste 50 år. Hvordan kan næringa bedre konkurransekraften innenfor eksisterende handelsregime? Dette er ikke tilstrekkelig drøftet opp mot de økte kostnader som vil påløpe gjennom nye miljø og klimakrav samt kostnaden ved økt norsk planteandel i drøvtyggerfôret.
Det er flere gode ting i denne planen spesielt knyttet til matkorn, økt norskandel i kraftfôret, lokalmat mm. Det eneste arbeidet som er tidfestet er økt norskandel i kraftforet. Erfaring tilsier at arbeid som ikke har en tidfestet målsetting drar ut og ikke får nok oppmerksomhet.
Dette er hovedinnvendingen mot denne delen av Stortingsmeldingen.
Meldingen er heller ikke spesielt konkret på grep som må gjøres. Offentlig innkjøp, skal det tas føringer eller skal det ikke? Ingen har foreslått fjerne prisnedskriving på korn. Meldingen sier den skal videreføres. Det naturlige hadde vært å foreta en faglig gjennomgang for å se om den er på rett nivå eller ikke, samt foreta drøftinger om hvordan en øker andelen av norske planter i foret til drøvtyggere samtidig som en skal være konkurransekraftig mot import. Den første delen vil gi økte kostnader, den neste delen forutsetter ingen økte kostnader.
Meldinga har ikke et ord om all den brakkjord som nå etter hvert ligger rundt om i landet.
Hvorfor har vi fått dette, er det et problem, skal vi gjøre noe med det, betyr det noe for sjølforsyning og beredskap eller ikke?
Det er i det hele mange ting som ikke er belyst og ting som ikke er logisk. Derfor startet en denne kommentaren med påstanden om at meldinga ikke er gjennomarbeidet. Det vises også ved at en oppgir feil år for oppstart av «Inntektsutvalget» og feil år for avgivelse av høringssvar på dette.