Det er ulovlig å passe på dyra sine selv om det er lovpålagt.

Man er dømt til 8 mnd. betinget fengsel for at han passet på dyra sine. Etter gjentatte ganger å ha forsøkt å jage bjørnene vekk så han ingen annen løsning enn å avlive bjørnene. Tingretten mente med 2 mot en stemme at uttaket ikke var lovlig etter naturmangfoldsloven §17, og ble derfor dømt etter straffelovens § 240 annet ledd.

§ 240 annet ledd:"

Med fengsel inntil 6 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt

a. minsker en naturlig bestand av fredede organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse, eller
b. påfører betydelig skade på område som er vernet ved vedtak med hjemmel i naturmangfoldloven kapittel V eller eldre vernevedtak som nevnt i naturmangfoldloven § 77svalbardmiljøloven kapittel IIIlov om Jan Mayen § 2 eller lov om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. § 2.

Dette setter en effektiv stopper for nødverge-retten i og med at det i praksis ikke er lov å benytte den. Samenes rett som urfolk til å praktisere sin kultur som reidriftsamer er også tilsidesatt igjen.
I denne dommen mener jeg det er begått flere feil. Det er ingen egen bjørnestamme i Norge, ei drøy mil østover er det fellingstillatelse på 500 bjørner i året. Det er da usaklig å bruke minsker naturlig bestand av utryddingstruet art siden det kun finnes forekomster av den Svenske stammen Norge.
Tingretten legger til grunn at bjørnen sikkert ville angripe igjen om kort tid. Dette skulle tilsi frifinnelse. Likeledes hadde mannen gjort det som var forsvarlig for å jage bjørnen vekk, men dette er jo ikke ufarlig siden den hadde unger.

Når det gjelder  17 om nødverge, erkjenner retten at det var nær forestående angrep, ikke pågående på fellingstidspunktet. Siden reindrapene foregikk i perioder med kort intervall blir det usaklig å nevne tre kvarter som for lang tid. Dette må ansees som umiddelbart forestående.
Retten legger ikke vekt på § 17 siden de dømmer etter straffeloven, men siden § 17 er laget for skade på bufe av rovdyr er det veldig tendensiøst å sette den til side slik det er gjort her. Denne må være utgangspunktet for om man kan anvende straffeloven og ikke motsatt. Hva tidligere § 11 i viltloven sa er ikke relevant lenger.

Å trekke inn grisesaken er faktisk ikke relevant siden ingen griser ble drept, her ble mange kalver drept, og retten fant det bevist at det ville skje igjen om kort tid.

Angående internasjonale forpliktelser er det ikke slik at Norge er forpliktet til å ha egne bestander av ethvert rovdyr. Norske bjørner er grensedyr til en Svensk bestand.

Når det gjelder urfolks rettigheter, så er reindrift det mest typiske for samer, og hvis bjørn skal overta reinbeitet og drepe all rein, er det å frata samene denne rettigheten.

Det var neppe slik lovgiver mente at § 240 skulle anvendes opp mot nødvergeretten. Dette praktiseres her strengere enn om det hadde dreid seg om mennesker. 
Det kan ikke være slik at en lov ugyldiggjør en annen. Man kan ikke referere til en bestand som ikke finnes.
Er det da slik at dette hadde vært lovlig en halv time før, eller 2 timer senere når den igjen ville ha litt mat?

Noen ganger har mindretallet rett. Den skandinaviske bestanden av bjørn finnes fortrinsvis i Sverige der den er så pass stor at det hvert år tas ut rundt 500 dyr. De som er i Norge er en del av denne bestanden, og uttak av disse dyrene utgjør ingen forskjell for bestanden. Det å snakke om Norsk bestand er faglig feil.

Her er det tydelig at noen ikke ønsker verken urfolk eller beiting velkommen. Regjeringen har mål om å øke sjølforsyningen, men vil ikke gjøre det som skal til. Beiting er en stor del av økt sjølforsyning og karbonbinding.

Per Lindholt