Et flertall på Stortinget har vedtatt et mål om at 10 % av landets jordbruksareal skal være økologisk innen 2032. Samtidig ser vi at jord legges brakk og bønder gir opp sine livsverk. 757 millioner mennesker sulter og kriger fører til masseflukt. I Norge har vi foreløpig verken krig eller sult, men vi er over 65 % avhengig av importert mat. Dette setter oss i en ekstremt sårbar og utrygg situasjon.
Samtidig som omsetningen av økologiske varer i norske butikker har økt med 14 prosent siden 2019, og nesten 30 prosent sier at de velger økologisk mat der det er økologiske produkter å få kjøpt, så imøtekommer ikke staten Norge verken forbrukerne eller stortingsflertallet!
En reell satsing på økologisk produksjon kunne bidratt til rein og bærekraftig mat, karbonlagring, biologisk mangfold, bedre jordkvalitet og bedre helse for både dyr, planter, og oss mennesker!
Men atter en gang var det lite å rope HURRA for når statens forhandlingsleder, under jordbruksforhandlingene, la fram sitt «tilbud». Vi ser ingen tydelige grep for å styrke norsk sjølforsyning! Her er ingen vilje til å redde vårt unike småskalalandbruk, basert på norske beiteressurser. Og verst av alt: Ikke engang vilje til å følge opp Stortingets egne politiske mål for norsk matproduksjon.
Tvert imot tar ikke staten sitt ansvar. Staten opptrer som en motpart til sine egne politiske målsettinger! Hvor ble det av storsatsinga på økt sjølforsyning? Mener staten at miljøvennlig og økologisk drift er noe som kommer av seg selv?
Økologisk produksjon øker ikke direkte selvforsyninga pdd. Produksjon og avling synker med omtrent 40% ved økologisk drift sammenlignet med konvensjonell drift. Men når forsyningslinjene til mineralgjødsel og plantevern er avskåret er økologisk drift veien til økt sjølforsyning.
Hvis vi skal nå målet om 10 % økologisk produksjon innen 2032, mener vi i Bonde- og Småbrukarlaget at det må være et krav om offentlig innkjøp på 15 %. Offentlige storkjøkken i Danmark har et mål om 60 prosent økologisk mat, noe som skaper forutsigbarhet for produsentene. Østerrike, Sverige og Frankrike har lignende målsettinger.
Det er en regelrett skam at økobønder i Steigen ikke får merka melka de produserer som økologisk fordi volumet, i følge TINE Harstad, er for lite. Økomelka blandes med den konvensjonelle, uten at vi forbrukere veit at det i det hele tatt finnes økomelk her nord! I stedet må vi kjøpe Rørosmelk dersom vi ønsker økomelk. Dersom butikken du handler i, ikke er utsolgt, da!
Økobønder har opplevd det motsatte av forutsigbarhet: først ble de oppmuntra – av TINE – om å legge om til økologisk drift, fordi etterspørselen var større enn tilgangen. Ti år etterpå sa TINE opp avtalen med bøndene om en høyere pris for økomelka, og stoppet tapping av økomelk på egne kartonger. Dette er flaut og dårlig behandling av økobønder av både staten og TINE!
Å sette seg mål er første steg, men mål er kun tomme ord uten virkemidler i form av penger og politiske tiltak. Økobønder har strengere krav til alt ifra fôr til dyrevelferd. Dette koster, og dermed må de få bedre betalt for sine produkter for å få lønnsomhet i drifta. Økobønder vil produsere bærekraftig mat, men heller ikke økobønder kan leve av luft og kjærlighet.
NBS sitt krav var på 3 792 millioner, ble nedforhandlet til 2 000 millioner i møtet med Bondelaget, og ytterligere redusert til 1103 millioner i møtet med regjeringen. Avtalens «løft» for økologisk er beregnet til 41.5 millioner.
Jordbruksavtalen, som er inngått mellom Norges Bondelag og staten, er ingen økologisk satsing, som stortingsflertallet la som føring for årets forhandlinger. Det bidrar lite til å få gårdsregnskapet til å gå i pluss.