Av Inger Lise Sveum-Aasbekken, Kvinneutvalget i NBS
Med høymot og entusiasme hadde jeg min første båttur med hurtigbåten på vinterstid i Nord-Norge. Turen gikk ut til Givær og det var varslet det jeg tenkte det-må-vi-innlendinger-tåle-vind, når øyboer Olaug sendte meg melding kvelden før: "Det blir litt vind i morgen. Æ regna med båten går, men det blir nok endel bårer. Ka tenk dåkker om det?" Ja, tenkte Søre Lænningen - det fikser vi! Vi gjør vel det?
Med en lænnings mot og Stena Line-erfaring, entret vi kaia og gledet oss over at båten lå nå der og vi rakk ferja med god Aasbekken-margin. Med strikketøyet i tankene og kvikklunsj i sekken trippet jeg lett ombord - observerte at vi var da aldeles ikke helt alene. Var med et par øyværinger. Med godt humør og matroshumor fikk vi servert et par historier om at på Givær - på Givær kansellerer vi oftest. Givær ligger ut i havgapet og der er det ALLTID bølger! Hurtigbåten startet, vi betalte med overmot, båten vaiet som en høststorm på Randsfjorden - aldeles med en gang - og skapnordlendingen smilte bredt og mente at detta er da ingenting. Var myye verre når je å'n Olsen var uti i sjarken i en frisk Bodøstorm på 90- tallet. Jaja tenkte jeg. Da er det bare å bølge med utover. Detta går sikkert fint, med tankene langt inn i apoteket over gata - hvorfor glemte jeg å kjøpe sjøsyketabletter!?!
Fint gikk det lenge og matrosen kom innom for å sjekke humøret til dessa søringene - båten begynte å nærme seg åpent hav - med glimt i øyet, trenger dere spyposer? Du ser litt hvit ut!? Ha! tenkte jeg, det skal jeg da for pokker ikke ha! - mens svaiinga tok til. Blir sikkert ikke verre enn dette - båten tok sitt første hopp og frua klamret seg fast til vinduskanten og bordet foran. Matrosen fortsatte aldeles helt uberørt, at før - ja før, da måtte passasjerene klamre seg fast i stolen. Vi kansellerer turen lenge før det... Matrosen forsvant før båten tok neste hopp - sideveis - mine tanker var langt inn i Titanic og var det nå så lurt å takke nei til denna posen.
Så plinget det i høyttaleranlegget - ding dong - Vi ber passasjerene om å sitte i stolene - vi kommer til å få en del bølger utover mot Givær! Kommer til å få!? KOMMER TIL Å FÅ???? hjallet i tankene mine. Blir det værre enn detta? - vel klar over at 9 m/s iflg. værappen er en lett bris i Nord, og de vet sikkert hva de gjør.
Etter en forrykende båttur ble vi innlosjert hos a Olaug, fikk servert en god frokost før vi startet med omvisningen på. Givær er ei øy i Bodø kommune og er den minste øya i Væran. Ungene går på skole utenfor øya og pendler med hurtigbåt hver dag.
Givær 4H-gård
Olaug driver Givær 4H og «Inn på tunet»-gård og bor på øya sammen med sin ektemann Johnny og 4 barn. De har 28 vinterfôra sau, 2 hunder, kaniner, marsvin, høns og hamster, samt et flott fugleliv rundt seg. Vi fikk vi en innføring i eggsamlinga som hun bruker i tilknytning til 4H-virksomheten på øya. På våren og sommeren tar de vare på ærfuglen som hekker der i mai og juni, og sanker dun til dundyneproduksjon. Ærfugldun er verdens beste dynefyll. På sommeren arrangerer hun sommerklubb for barn mellom 8-13 år.
I fjøset fikk vi hilse på deler av saueflokken og relativt nyfødte marsvinunger. Olaug kan fortelle at hun i tillegg har en flokk villsau som beiter på ei naboøy. Oppe på låven lager de et eldorado for ungene som kommer hvert år på sommerklubb for barn mellom 8-13 år.
Livet på øya før i tiden
Øyene utenfor og Givær ble aldri forsøkt brent eller bombet under 2. verdenskrig. Derfor består rorbuene der den eldste bua stammer fra 1600-tallet. Disse var i bruk frem til rundt 1940 tallet av fiskere som var på sesongfiske. Tyskerne som bodde på Tennholmen fyr lenger ut i havgapet så nytten av å ha folk på øya. De var utstasjonert for å ha kontroll på malmtrafikken inn og ut fra Narvik. De besøkte ofte Givær for å supplere på med mat. Bestemor til Olaug tillot ikke tyskerne å ha med våpen inn, men de kunne komme innom for en prat. Dette kravet respekterte de. De følte seg nokså ensomme i havgapet og satte pris på sosial omgang med beboerne på øya.
Eldreomsorg i krigsåra
En gang i løpet av krigsårene, kom det inn ei mine med havstrømmene i havna på Givær. De var alle klar over at hvis mina sprengtes, ville antagelig alle båtene i havna bli ødelagt. Alle råd var dyre og de holdt et felles råd der de ble enig om at de to eldste skulle ta et tau rundt mina og ro den langt ut på havet – det var en bedre løsning enn hvis fedre og fiskere i sin beste alder skulle utføre operasjonen. Som sagt som gjort. Med skjelvende bein gikk de eldste ned, tok et tau rundt mina, rodde den ut og slapp den ut i strømmen. Operasjonen var vellykket. Vi kunne nesten føle på spenninga da a Olaug fortalte historia. Ungene som kommer på 4H leir hvert år elsker å høre livate fortellinger og Olaug forteller med god innlevelse.
Dunproduksjon på Givær
Olaug og familien lager omtrent 200 reir i Ærfuglehus og ca. 70 fugler hekker på Givær. De plukker og tørker tang på steinene. Samler inn tangen når den er godt tørka og sorteres ut til de forskjellige ærfuglhusene. Ea (hunnfugl) og Ekallen (hannfugl) ankommer Givær rundt 10. mai. De legger 4-6 egg. E-kallen blir jaget bort av Ea når hun har lagt alle eggene – hans jobb er da ferdig og Ea tar over jobben med ruging i 25-26 dager. I denne perioden feller Ea mye dun, som Olaug og familien sanker, renser og sender inn til dundyneproduksjonen. Det må ca. 70-80 reir for å skaffe ett kilo renset dun (snl.no).
Ærfugldun er tilnærmet vektløst, og avgir en helt unik varme. Det er verdens beste dynefyll og det er 100% håndarbeid for å rense duna. Duna må tørkes, ristes og grovrenses, harpes og finrensen. Olaug viser hvordan duna finrenses og hun pleier å sitte med dette når det er innevær – slik som det var da vi var på besøk.
Pågangsmot og gjennomslagskraft
Før vi avsluttet omvisningen ute, stakk vi innom vannverket og strømforsyninga til øya. Strømmen blir produsert av aggregater. Vannforsyninga er renset saltvann og beredskapstanker med ferdig renset vann.
Olaug kunne fortelle at når hun vokste opp, hentet de vann fra avrenning fra taknedløp og fra tilfeldig vannkilder rundt om på øya. De måtte spare på vannbruket hele oppveksten hennes. Nå har de vanntilgang og kvalitet på lik linje med de som bor på fastlandet.
Øyboerne er veldig glade og stolte over at Bodø kommune er villig til å investere i infrastruktur på øya. De opplever Bodø kommune som svært positive og fremsynte for å beholde liv og aktivitet på øya. For noen år siden bygde kommunen opp ny molo mellom to øyer for å skjerme havna og bryggeanlegget mot storhavet. Bonusen var at de nå fikk lettvint tilgang til beitemarka på naboøya. Før måtte de forflytte beitedyrene med båt. Nå kan de gå over moloen med sauen.
I 2020 fikk Olaug prisen årets antisutrer i Salten fordi hun balanserer gårdsbruk, 4 egne unger, fosterbarn og beredskapshjem selv om mannen er ute på jobb i uker av gangen. Hun gjør Givær til en trygg havn for alle som kommer dit. Olaug har vært nytenkende og lagd 4H-gård og «Inn på Tunet-gård», arrangerer konserter med kjente artister, menighetsmøter, leier ut rorbu og overnatting for turister. Alt på ei øy med 14 fastboende per 2020. Hun er drivkraften i et levende samfunn der folk kan komme både på dagsturer og overnatting, hun informerer og skryter av Givær i sosiale medier. Framsnakking og positivt fokus er en levemåte for henne, selv når utfordringene blir store. Olaug er en SKIKKELIG antisutrer (friluft.salten.no). Olaug selv sier hun aldri hadde klart dette uten ektemannen Johnny.
Med det som bakteppe, inviterte vi Knut Solhaug fra Søndre Land - som er ildsjel i arbeid med ungdom, kultur og optimisme. Som bygde opp en ungdomsklubb i Søndre Land, igangsatte FYSAK på ungdomsskolen og satte opp mange teateroppsetninger på en slikk og ingenting.
Knut vokste opp på et småbruk i Stange på Hedmarken i Innlandet med 39 mål, 6 melkekuer, 40 høner og en hest som ble brukt før de fikk traktor. Det var krevende å drive dette småbruket og faren hans fikk klar beskjed om at det ikke var mulig å greie seg på 39 mål da han kjøpte bruket i 1958. Med dagens fokus på psykisk helse i landbruket, kunne Knut fortelle at det var ikke vanlig å vise følelser på den tia. Men når «den beste mjølkekua døde, da viste’n far hass følelser». Da så han far sin grine - fordi han var glad i dyra sine og garantert av økonomiske årsaker. Denne kua mjølka 30 liter hver dag. Knut kunne berette at han hadde en fin oppvekst på småbruket og at det har gitt han det pågangsmotet han har i dag.
Da Knut kom til bygda på slutten av 70 tallet, tok han på seg å bygge opp ungdomsklubben som var på trappene den gangen. Han kan fortelle at han har vært med på ei fin reise frem til i dag da ungdommen har fått sitt eget ungdomshus. I tillegg jobbet han som lærer på ungdomsskolen og har jobbet med ungdom hele sin karriere i Søndre Land. I disse årene har Knut engasjert seg i teater, og han startet opp ungdomsteateret der de blant annet satte opp Kaptein Sabeltann på tillatelse fra Terje Formo. Oppsetningen ble en gedigen suksess og Formo gav tillatelse fordi det var ei barnegruppe som skulle spille, mot 5% betaling av billettinntektene. Det var absolutt ingen selvfølge.
Det er alltid slik i ei bygd at noen sier at «detta kan itte gå bra». Ifølge Knut er det veldig viktig å få folk til å tro på at vi skal få til ting sammen. For hvis gode krefter går sammen, skaper det en entusiasme som gjør at en kan få til det utroligste. Når Knut satte opp forestillingen Greese, hentet han inn ressurser fra musikklinja og vektløfterklubben på Gjøvik for å gjennomføre forestillingene.
2009 satte Knut i gang arbeidslivsfag som elevene kunne ta i stedefor språk – for elever som ikke var motivert for språkfag. Knut kunne fortelle at han har fått tilbakemelding fra elever om at «det er torsdagen som er dagen min - det er da jeg får til ting». Knut mener at hvis de får til et opplegg der elevene mester, så gjør det noe med folk. Å bli sett for den du er, er vesentlig uansett hva du driver med. Ros er viktig hvis den er fortjent, og at vi tør å rose folk i stedefor å lete med rødblyanten. Vi kan være feilsøkere eller talentspeidere – og Knut har alltid vært talentspeider. Mantraet til Knut er at samarbeid må til for å lykkes - noe øysamfunnet på Givær er et produkt av.
Knut Solhaug avsluttet sitt innlegg med å lese et utsnitt fra boka «Takk for at du så meg» av Inge Eidsvåg, og seminaret gikk mot en avslutning før Hurtigbåten hentet oss og fraktet oss trygt tilbake til fastlandet.
Vi vil takke Olaug og familien hennes for mottakelsen vi fikk denne lørdagen og all optimismen de har fått til på Givær!
Vi anbefaler på det sterkeste å ta båtturen ut til Givær for en spennende og innholdsrik dag på øya.
