Av Kvinneutvalget i NBS
Før i tiden gikk gårdsfrua med stabbursnøkkelen i stakkebelte og administrerte familiens matlager, drev med selvhusholdning og byttet til seg det familien måtte trenge. Når det er snakk om dagens Bygdekvinnelag og mattradisjoner, er det naturlig å hente frem bakstekona og stabbursbestyreren, men dette var bare en del av driften som kvinnene tok seg av. Langs store deler av kysten i Norge dro mennene ut for å fiske og var borte i lange perioder og i innlandsstrøk drev mennene med skogsarbeid store deler av vinteren. Det var dårlig med innleid arbeidskraft fra øst-Europa på den tiden og kvinnene tok seg av den øvrige driften.
De var med andre ord heltidsbønder store deler av året og familielandbruket var standarden. Alle hadde sine plikter, og menn og kvinner passet dyrene om hverandre og tok sin del av ansvaret. Det står i sterk kontrast til dagens landbruk hvor det ihvertfall på papiret kun er 17% kvinnelige bønder! Så hva skjedde i Norge? Gjennomsnittet i EU er nesten 30% og i Litauen er 45% av bøndene kvinner.
Her, som ellers i landbruket, må nok økonomien få noe av skylda. Under det store hamskiftet i norsk landbruk på 1800-tallet, gikk gårdene fra å være en arbeidsplass for hele familien til å bli arbeidsplass for én. Samtidig begynte landbruket så smått å mekaniseres og dette kan ha vært noe som tiltrakk mennene. Man skulle tro at mekaniseringen av landbruket skulle gjøre det enda lettere for kvinner å delta, da mange tunge oppgaver nå kunne gjøres maskinelt, men det er nok noe spesielt med båndet mellom mann og maskin... Melking, som tidligere hadde vært en typisk kvinneoppgave, var nå blitt noe maskinelt som mennene plutselig fattet interesse for. Kvinnene søkte da arbeid utenfor gården og gården fikk da introdusert det som forskningen omtaler som et kjønnsskille mellom “utendørs- og innendørsarbeid”.
Barneomsorgen ble knyttet til mor i hjemmet som ikke lengre var i fjøset og menns arbeid ble knyttet til maskuline rom, som traktoren, åkrene, fjøset og låven. Når det selv i dag er sånn at 60% av odelsgutter sier de jevnlig er med far i fjøset og kun 14% av odelsjentene sier det samme, er det kanskje ikke så rart at jentene falt av lasset.
Tiden hvor det å ha stabbursnøkkelen i belte og styre familiens liv og kjøkken var status var definitivt på hell i etterkrigstiden og kvinnene skulle nå ut i arbeid og vekk fra kjøkkenet. Det å arbeide med matlaging, tradisjoner og barneoppdragelse ble ikke lengre sett på som en jobb, men det andre skiftet, noe du gjorde ved siden av din ordentlige jobb. Det var ihvertfall ikke noe man skulle være stolt av. Denne utviklingen gjorde nok også sitt for å drive gårdsfrua lengre vekk fra primærnæringen.
Det er imidlertid noen tall som forteller en annen historie; prosentandelen av kvinnelige gårdbrukere i nyere tid har økt med 31% fra 1999 til 2020! Det høres kanskje rart ut, men følg med. Det var 70.000 aktive bønder i 1999, i 2020 var tallet nær halvert til 36.000.
Mens det i 1999 var 62.000 mannlige bønder i Norge, var tallet i 2020 30.560.
Derimot har antall kvinnelige bønder stått omtrent på stedet hvil de siste årene, litt over 6.000 for 20 år siden, det samme idag. Så da kan vi kanskje driste oss til å si at damene tross alt er en solid bærebjelke i dagens landbruk - en gjeng seige kvinnfolk som fortjener en ekstra applaus idag! Heia kvinnelige bønder, landbruket hadde ikke vært det samme uten!