LUKE 1
Av Oskar Tørres Lindstad
Endelig var den første dagen i julemåneden kommet. Dagen som Johannes hadde sett frem til veldig lenge. Da han gikk og la seg tidlig i går kveld klarte han ikke slutte å tenke på den første luken i adventskalenderen som sto på kommoden i peisestua. Endelig var stunden her. Dagene var blitt korte nå. Ute var det kommet rikelige mengder med snø, og inne luktet det stramt og deilig av de hjemmelagde talglysene fra mormor. Spenningen og stemningen lå i den kalde, klare luften. Det var den første dagen i julemåneden og Johannes var som de fleste på sin alder, spent og enkel å glede med tanken på hva som skjulte seg bak desemberlukene.
Klokka var kvart på sju da Johannes spratt ut av sengen og løp inn i peisestua hvor kalenderen sto. Det var den vakreste adventskalenderen Johannes noen gang hadde sett. Utsøkt innpakket i lilla fløyelspapir med pålimte glansbilder av engler, nisser, hyrdene på marken, sauer, kyr og kameler, og øverst med glinsende gullpapir, julestjernen som sendte sine stråler ned mot jorden. Johannes beundret forestillingen som prydet kalenderen, før han strakte de korte armene sine opp mot venstre hjørne, hvor tallet ett sto skrevet med gotiske tegn. Det var pappa som hadde kommet inn fra fjøsstellet en kveld med kalenderen under armen. Han kunne ikke begripe hvem som hadde lagt den igjen inne i melkerommet. Mamma mente det var meieriet som kunne ha lagt den igjen etter å ha hentet melken en dag, som takk for trofaste år med gode melkeleveranser.
Johannes hadde fått med seg de tøffe diskusjonene som hadde preget husfreden denne høsten. Det var kanskje slik at de snart måtte flytte ifra gården som de bodde på, og som besteforeldrene til Johannes så vel som oldeforeldrene hans hadde bodd på før ham. Det var nok ikke enkelt for mamma og pappa å være enige om gårdsdriften, når det virket som om alle andre var imot dem. Det var ikke enkelt å forstå hva det var de diskuterte, men Johannes kunne ikke tenke seg noe verre enn å måtte flytte ifra sauene, kyrne, klatretreet eller akebakken ute på jordet.
Nå var det luke nummer én alt handlet om. En påklistret sølvstjerne holdt luken lukket. Johannes røsket den av og trakk den opp. En skjønn liten trefigur, ja en nydelig utskåret liten trenisse sto innenfor luken, og Johannes mente han nesten kunne høre den trekke pusten da han løftet den forseggjorte lille karen ut av luken. Han var malt i nissens farger og hadde en liten sauullsdott fastlimt til haken som skjegg. Det hadde vært veldig snilt av meieriet å legge igjen en slik kalender, og Johannes satte nissen pent på peishylla før han gikk for å sette på radioen.
Hadde Johannes gått bort til kjøkkenglasset denne morgenen ville han kanskje lagt merke til skikkelsen som sto ute ved de høye grantrærne på jordet. En sinna skapning sto og forbannet seg på at den høyeste grana nektet å slippe ned en av konglene sine. Den kortvokste, skjeggete skikkelsen var så skrekkelig redd for høyder, og turte ikke å klatre opp i grana selv for å hente ned en av de store feite konglene som hang der oppe. Han sprang rundt i snøen, sparket til trestammen, ropte og svor, men i dag ville ikke grana slippe noe av det den holdt til seg. Det var fjøsnissen på gården til Johannes, som var ute for å hente ei kongle fra den store grana. Av den skulle han koke konglekraft til den syke kua som sto på båsen og ikke lenger ville gi melk. Plutselig husket han redselen for å bli oppdaget av mennesker og stupte ned i den dype snøen før han sprang inn på høylemmen sin. Han måtte finne på noe annet lurt til den syke kua i dag. Så kanskje hun kunne få konglekraften sin i morgen.
Pssst...: I år kjører Ungdomsutvalget en litt ny vri. Men følg med! Hver lørdag vil du få et spørsmål til fortellingen. Svarer du riktig vil du bli med i trekningen av et knippe flotte premier.