LUKE 11
Av Oskar Tørres Lindstad
Nå var det bare tretten dager igjen til jul. Om tretten dager kunne Johannes sperre opp øynene og nyte at julen endelig var kommet. Han visste at dette i grunnen var en usunn filosofi. Det var viktig å leve i nuet og glede seg over tiden her og nå. Det var vanskelig å ta innover seg når man gledet seg så uhorvelig til å kjenne på julestemningen, julefreden, og selvfølgelig få pakket opp noen julegaver. Han gledet seg til mormor skulle pakke opp julepresangen fra ham. Det flotte lommetørkleet som det var brodert en ekornfamilie i et tre på. Johannes var sikker på at hun ville bli kjempeglad for akkurat det. Han bekymret seg litt for ikke å ha funnet på noen julepresang til mamma og pappa. Han tenkte her om dagen, da han overrasket bankvesenet og kommunemannen, at dersom denne lille overraskelsen fra Johannes hadde bidratt til å redde fremtiden på gården, så skulle det være julegaven fra ham i år. Nå tenkte han at den ultimate julegaven i år, var viktig å finne for å virkelig vise at han var lei seg for det han hadde gjort.
Plutselig husket Johannes at det var mandag og skoledag. Han hev seg opp fra sengen. Gulvet i gangen var godt og varmt, og inne i peisestuen var det lyst. Lyset ifra peisen bredde seg om hele stuen, og de villfarne flammene danset ustyrlige opp etter peisveggen. Johannes grøsset, syntes det var nifst. Samtidig følte han roen over å bare sitte i skuvsenga og se på flammene som danset rundt ham. Han rakk ikke nyte dette i dag. Han hadde blitt liggende for lenge i sengen. I stedet gikk han over det knirkende peisestuegulvet og bort til julekalenderen. Nå la Johannes merke til at Josef satte øynene i ham. Han skvatt til. Hadde han stått slik hele tiden? Armene var vidåpne, som om de var klare til å omfavne det Johannes mintes som sin tante Jorid. Den dama var ikke lita, og ville nok passet perfekt i de vidstrakte armene til Josef. Tante Jorid og onkel Ole skulle komme til gården for å feire jul dersom de fremdeles bodde på gården til da. Johannes så veldig frem til å møte de igjen, men så ikke like mye frem til gjensynsklemmen til tante Jorid.
Josef skulle selvfølgelig omfavne englene da de kom på julaften med Jesusbarnet. Også ville han sikkert omfavne og takke alle hyrdene og vismennene som kom til stallen denne natten. Jesusbarnet kunne jo ikke takke selv for alle gavene han fikk, og da var det jo farens jobb, tenkte Johannes og lirket opp luken. Johannes smilte fra øre til øre over resonnementet sitt, da han oppdaget hva som lå i kalenderluke nummer elleve. Nå i disse desemberdagene ventet de på himmelens gave til menneskene på jorden. Og i dag lå en liten presang i luken. Det var en tom pakke pakket i brunt papir med røde hjerter på. Sikkert bare symbolsk tenkte Johannes. Det måtte være noe med denne kalenderen. Det han drømte, og opplevde disse desemberdagene, fant han igjen i kalenderen. Det kunne ikke være slakteriet som ga bort slike magiske kalendere. Og så veltrufne tilfeldigheter kunne ikke Johannes tro på.
Det var en travel dag på høylemmen. Fjøsnissen hadde så meget å gjøre nå når det begynte å nærme seg jul. Det var gaver som skulle tilordnes og desemberdager som skulle planlegges. Det var så mye som hendte i dagene før jul, og det var nissens viktigste oppgave å hjelpe til med å sørge for at det ble jul både hos gårdsfolkene, hos dyrene i skogen, og hos dyrene i fjøset. Dette med gaver var en lang tradisjon for nissene. Det hele hadde sin opprinnelse en gang langt, langt tilbake i tid. Det var en mann som levde i det fjerne Østen for over 1500 år siden. Mannen arbeidet som prest og het Nikolas av Myra. Han var kjent i sine trakter som giveren av de gode gaver, og var vennlig og modig mot de fattige menneskene i nøden. Denne Nikolas hadde på sine reiser rundt om i verden alliert seg med småfolket, og skjenket de trolldomskraft som skulle brukes i måneden før jul. Trolldommen fikk de for å forberede menneskefolkene på at Jesusbarnet snart skulle komme til jorden fra himmelen. Småfolket var ikke kristne selv, men tok ærbødigst imot oppgaven fra den veltalende presten. Det var slik nissene fikk sin oppgave her på jorden, og siden har de levd side om side med menneskefolket og hjulpet dem med å spre glede og ære om jorden og naturen, og alt som de måtte kunne sette pris på.
