LUKE 12
Det begynte å dra seg til, og halve desember var snart skrevet historie. Johannes våknet og kjente hvor varm han var. Han følte seg lett som en fjær. Det føltes som om sengen var en sky han svevde på. På skyen seilte han dit vinden tok ham. Og i natt hadde han vært med Sofia. Det kilte i brystet da han lavt, så ikke en sjel kunne høre det, hvisket navnet hennes. I går hadde hun kommet bort til ham på skolen og spurt hva han ønsket seg til jul. Det hadde jo Johannes ikke tenkt på, så han fikk ikke gitt henne noe godt svar på det. «Jeg skulle ønske vi var kjærester, og verdens beste venner,» tenkte han, men kunne jo selvfølgelig ikke si det. Det var dette som var den ustyrlige følelsen av å være forelsket. Johannes visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Kroppen kjentes så forferdelig rastløs, og blodet bruste i årene.
Mamma skulle på jobb i dag og satt ved kjøkkenbordet da Johannes kom inn. Hun hadde hodet foldet i hendene og så ut til å gråte. Johannes satte på radioen, hvor Sissel Kyrkjebø ga en smakebit på juletonene med «Vitae Lux». Forsiktig strøk han henne på ryggen, før han ga fra seg en av sine varme klemmer. Det var ikke enkelt når fremtiden var så usikker som den var nå. Hele julen sto i fare dersom de snart fikk høre at de måtte flytte. I byen var det store murhus, og Johannes hadde hørt mamma og pappa snakket om at de hadde mulighet til å flytte inn i en leilighet i fjerde etasje, dersom de måtte sende dyrene på slakteriet og ta seg arbeid på kontor i byen. Når man bodde slik, midt i byen, hadde man naboer på alle, ja absolutt alle kanter. Man hadde ikke jorder man kunne leke på, og luften var fylt av larm og ståk, og på kalde dager, farlige partikler som gjorde vondt om man pustet dem inn. Verst av alt var at Johannes måtte bytte skole, og dermed ikke fikk møte Sofia lengre. Også nå som hun hadde begynt å ta kontakt med ham.
- Jeg vil ikke flytte til byen, sa Johannes langt inne i favnen til mamma. Nå var det hun som strøk ham på ryggen. De satt slik en stund og holdt omkring hverandre før Johannes husket på den lilla adventskalenderen. Han tok med seg mamma, og sammen gikk de inn i den lune peisestua. På kommoden sto julekrybben og julekalenderen. Johannes mente bestemt at han ikke tidligere hadde sett glansbildet av jenta som holdt luke tolv forseglet. Mamma kunne ikke bekrefte det, men hadde det på følelsen hun også, at denne adventskalenderen ikke var som alle andre kalendere. Kunne den la historien som utspant seg for over 2000 år siden endres? Eller tilføres jenter? Jenten så ut til å være en av hyrdene på marken for i hånden holdt hun en hyrdestav, og over seg, bredt et mørkt, rødt klede. Johannes åpnet luken forsiktig, for ikke å ødelegge glansbildet. I luken lå enda et rødt hjerte. Maken til det han hadde funnet i luken den niende desember.
- Enda et rødt hjerte, utbrøt mamma. Hun smilte lurt til Johannes før hun fortsatte:
- Hvem skal du gi det til da? Gi det til en du ønsker å gi litt ekstra oppmerksomhet, sa hun og blunket til ham. For en genial tanke! Selvfølgelig kunne han gjøre det! Og han visste nøyaktig hvem som skulle få hans oppmerksomhet.
Når en nisse skulle gjøre sine nødvendige nissesaker hendte det innimellom at han måtte gå ut av komfortsonen. I natt hadde fjøsnissen gjort nettopp det, og vært inne i gårdshuset hvor Johannes og mammaen og pappaen hans bodde. Han hadde vært på leting etter kniven sin som han brukte til å skjære ut trefigurer med. Han hadde rotet den bort, og tenkt at den kanskje hadde havnet inne hos gårdsfolkene. Fjøsnissen tasset rundt i huset på leting etter kniven. Inne i peisestuen ble han stående først og kikke på bildene av de tidligere generasjonene som hadde bodd på gården. Han husket de godt, og det slo ham hvor meget Johannes lignet sin bestefar. De runde nesene var en ting. Den kjærlige og varme behandlingen mot dyrene i fjøset noe annet. På kommoden sto den lilla fløyelskalenderen dekorert med glansbilder og sølvstjerner. Nissen var meget fornøyd med hva han hadde gjemt bak lukene. Hver dag i desember var representert i lukene, og nissen hadde brukt litt av magien han hadde, på å se inn i fremtiden, og skape minner og refleksjonsmomenter til Johannes. Det kunne jo ikke bli jul på gården, før desemberdagene var riktig talte, og juletankene riktig tenkte. Slik var det å være forpakter av desembertradisjonen. Om han bare kunne finne den hersens kniven sin!
Skrevet av Oskar Tørres Lindstad