LUKE 20
Skrevet av Oskar Tørres Lindstad
Tenk, så var det blitt 20. desember. Nå kunne man telle på én hånd hvor mange dager det var igjen til jul. I ettermiddag skulle mamma og pappa få svar på søknaden sin om å få låne penger til å bygge det nye fjøset som de nå hadde tegninger på. Johannes var så forferdelig spent. Nå skulle snart det hele avgjøres. Mamma og pappa hadde arbeidet døgnet rundt de siste dagene. Men slik ble det, når de gode tankene og løsningene lot vente på seg. Om de ikke skulle få det godkjent, måtte de flytte ut innen julaften. Tenk for en jul det ville bli da. Johannes tenkte også hva som ville skje med nissen om det plutselig ikke var verken folk eller fe på gården. Nissen hadde sagt at han hadde et ess i ermet. Det var ikke godt å vite hva det skulle være, men forhåpentligvis var det ikke et pek mot bankvesenet eller kommunemannen. Johannes hadde også fått en oppgave av nissen om å rekke sine ønsker mot det vakreste symbol på fred og varemerket av julen. Det irriterte ham at han ikke kunne forstå hva nissen hadde ment med nettopp dette. Hva var det som var et vakkert symbol på fred, og julens varemerke? Når han tenkte på julen, så tenkte han på brente mandler, at Jesus ble født, julenissen, eller… Johannes ble stiv i kroppen, og kjente hvor varm han plutselig ble. Han hev seg opp ifra senga og ut i vinduskarmen. Nei, han kunne ikke se noe. Han løp inn på kjøkkenet, og kikket ut av vinduet der også, uten å se hva det var han plutselig hadde forstått han måtte se etter. Det brant fra inne i peisestua, men Johannes hadde ikke tid til å tenke på å sette seg passivt i skuvsenga nå når han endelig hadde forstått. Selvfølgelig skulle han rette sitt ønske om at de skulle få bo på gården, til julestjernen. Stjernen som lyste vei for de vise menn en gang for 2000 år siden. Johannes var vel ikke den første som ønsket noe fra julestjernen.
Han trakk på seg stillongsen og hoppet i støvlene sine. Ullgenseren til pappa, var alt for stor, med han trakk den over seg. Ute var det bitende kaldt, men også aldeles stjerneklart. Johannes løp ut på gårdsplassen. Og da, mellom mønet på fjøset og den store tunbjørka, kunne han se julestjernen flomme av lys. Det hadde ikke slått ham før hvor magisk denne stjernen måtte være. Han beundret intenst det vakre himmellegemet og sa ønsket sitt inni seg mange ganger. Han følte seg dum som ikke hadde innsett tidligere hva som nissen omtalte som varemerket av julen. Han sa ønsket sitt en gang høyt også, for liksom å være sikker på at det skulle være hørt. Nå løp han inn i varmen igjen, og satte seg i skuvsenga og varmet seg i peisen. Mamma kom snart hun også. Hun var så spent på svaret fra banken og kommunen, at hun ikke orket ligge våken i sengen lengre.
- Måtte vi ha en skytsengel med oss i dag, sa hun og kikket på de to englene Johannes hadde fått i julekalenderen. Den ene hadde han jo fått av fjøsnissen, men det kunne han ikke si. Gullstjernen som prydet julekalenderen trakk til seg lyset fra flammene i peisen, og reflekterte et intenst skinn. Johannes studerte luke 20. Han følte seg trist ved tanken på at han snart hadde åpnet alle lukene i kalenderen. Det hadde vært så spennende alle disse dagene i desember, å se hva som gjemte seg bak lukene. Hver gjenstand hadde symbolisert noe, som Johannes og mamma og pappa hadde måttet tenke på. Slik hadde de forberedt seg til julehøytiden ved å tenke gode nissetanker hver dag.
Johannes åpnet luken. Det var litt vanskelig å få ut gjenstanden av luken, fordi den var laget av to kroker. Det som hadde ligget i dagens luke, var et anker.
- Et anker for håp, akkurat hva vi behøver i dag, smilte mamma. Ankeret var etter referanser til bibelen et symbol for håp. Og var det noe de skulle gjøre i dag, så var det å håpe. Mamma og pappa skulle håpe at banken og kommunen ville tro på planene deres for fremtiden. Johannes skulle håpe at ønsket hans til julestjernen ble hørt, og innfridd.
Gjennom skogen og oppe på den snaue vidda, sto Fjøsnissen denne tidlige morgenen. Det var lenge til verden skulle våkne til liv, men det var nå han måtte ut, skulle han få gjort dagens ærend. Det var i dag alt av hans fremtid og trygghet på gården skulle avgjøres. Da måtte han ta i bruk alt han hadde av evner til å påvirke stjernehimmelen. Han hadde gått hele veien opp hit til månetoppen denne morgenen, med ryggsekken sin på ryggen, for å hilse til julestjernen om julens budskap, om trygghet og fred. Ingen skulle være uten husvære i julen, og ingen skulle oppleve stress og ubehageligheter. Derfor hadde han med seg perlevevet han hadde brukt mange ledige stunder, over år, på å lage, som han skulle gi til julestjernen, slik at den kunne skinne ekstra kraftig for håpet om framtiden på gården.
