21

LUKE 21 - Mirakel

- Jeg tror sannelig det er et hjerte av ekte gull jeg. Nå har jeg aldri. Mamma studerte hjertet nøye og fortsatte å legge ut om sine spekulasjoner rundt kalenderen. Hun var overbevist om at det måtte være bestemor som hadde kommet med den. Johannes visste nå hva han skulle gi Sofia i julegave.

LUKE 21

Skrevet av Oskar Tørres Lindstad

Det var lyst ute. Johannes hadde ikke våknet før nå, og kjente hvor tung han var i kroppen. På skolen holdt de på med øvingene til juleforestillingen i kirken i kveld, så han skulle ikke møte opp før utpå formiddagen. Og bra var det. Kroppen var fylt med blytunge steiner som lenket ham til sengen. Han var lykkelig, lettet og veldig sliten. Han hadde sittet oppe med mamma og pappa til langt over midnatt. De hadde feiret. Bankvesenet hadde lånt mamma og pappa pengene til å bygge det nye fjøset på gården, og kommunemannen hadde vært veldig ivrig på pappas prosjekt på å få flere fra byen til å flytte ut på de ledige boplassene i bygda. Den endelige bekreftelsen om at de kunne få bo her på gården framover hadde ladet familien helt ut. De hadde satt seg i peisestua i går kveld og spist kransekake og drukket gløgg etter å ha spist ferdigpizza til middag. Tante, onkel og bestemor skulle nå komme til lille julaften for å feire jula her med dem. Tryggheten var samlet, og snart var familien det også. 

Johannes gikk inn i peisestua hvor mamma lå i skuvsenga, og pappa satt ved stuebordet med en kransekakebit og en kopp kaffe. Det ulmet i peisen. De virket trøtte de også.  

- Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å snu dette, sa mamma og stirret tomt ut i luften. Pappa humret og strøk med pekefingeren over det som hadde utviklet seg de siste dagene til å bli noen stive skjeggstubber.  

- Mye er nok takket være at desembermåneden er måneden hvor miraklene skjer, sa Johannes og stilte seg ved kommoden hvor julekalenderen lå. Mamma og pappa responderte smilende på kommentaren til Johannes. Gledelig var det i alle fall. Johannes tenkte at når han ble stor, skulle han ta over som bonde på gården etter pappa. Det var jo viktig for den videre framtiden på gården og for nissen spesielt. 

Johannes var ikke bekymret for julekonserten i kveld. Tvert imot. Han storgledet seg. Nå var det snart ingen bekymringer igjen, for snart var det jo jul. Julen var den ene uken i året hvor alt av bekymringer og strev skulle legges helt vekk. Så kom han plutselig på noe viktig. Han måtte ordne med julegave til mamma og pappa, og Sofia. Han følte ikke han kunne ta æren fra julestjernen og si at det var han som hadde ordnet opp med vesenene med pengene, slik at framtiden på gården var reddet. Han hadde laget en fin lysestake i sløyden. Det var da noe. Den var kanskje ikke så veldig fin heller. Så kjedelig det var å gi fra seg arbeid man ikke var helt fornøyd med. Så fikk Johannes plutselig en god idé. Han visste med ett hva han skulle gi mamma og pappa til jul.  

Sofia derimot var vanskeligere å finne en gave til. Han rådspurte seg med mamma. Men da mamma var liten hadde hun ønsket seg slik som dukker og glansbilder. Dagens jenter lekte ikke med dukker, og Johannes trodde ikke engang hun visste hva glansbilder var. Kanskje han kunne finne på noe lurt utpå dagen i dag. Nå måtte han åpne dagens luke i kalenderen. Luken for bitte, bitte lille julaften. Luken var forseglet av en rar skikkelse som sto fremme i porten til stallen. Det måtte være en av de tre vismennene som kom med gaver til Jesusbarnet. Bak ham sto to menn til. De var pent kledde og en av dem var mørk i huden. En annen hadde en rar hatt på hodet. Den tredje holdt en merkelig stav med en sirkelformet krok på toppen. Hadde disse vært på julekalenderen tidligere? Johannes kunne sverge på at de tre vismennene ikke hadde det. Det hadde han nemlig bitt seg merke i. De skulle jo ikke komme før nærmere jul, når Jesusbarnet snart skulle melde sin ankomst.   

Johannes åpnet luken uten å ødelegge figurene. Bak luken lå en liten eske. Den veide nesten ingenting, men ga fra seg en hul dunkelyd når han ristet på den. I esken lå et lite gullhjerte svøpt i en bomullsdott. Mamma tok hjertet opp av esken og satte tennene i det. Johannes skvatt til. 

- Jeg tror sannelig det er et hjerte av ekte gull jeg. Nå har jeg aldri. Mamma studerte hjertet nøye og fortsatte å legge ut om sine spekulasjoner rundt kalenderen. Hun var overbevist om at det måtte være bestemor som hadde kommet med den. Johannes visste nå hva han skulle gi Sofia i julegave. Han måtte bare finne et fint kjede han kunne henge hjertet i.  

Flisene føk til alle kanter oppe på høylemmen. Nissen hadde funnet igjen kniven sin, og var i full gang med tilordningen av julegavene. Han hadde blitt heftet bort med så mye annet denne desemberen, så han hadde plutselig fått det veldig travelt. Da var det godt han var slik en dreven spikker, også hadde han jo en håndfull magi til å hjelpe seg, så han skulle nok bli ferdig i tide. 

 

Et hjerte av gull. Illustrert av Anne Agata Brajkovic.