LUKE 24 - Julens salige magi

Johannes slo opp øynene. Nå var dagen endelig her. Han trakk på seg t-skjorten og løp inn i peisestua hvor juletreet enda sto upyntet, men hvor det likevel brant så godt i peisen. De hadde ikke rukket å pynte juletreet i går kveld, så det måtte pyntes nå på julaftens morgen slik som så mange år tidligere. Det ble jo bare litt lenger å vente til alt skulle bli klart. Om mennesket skulle bygget lykkens hus, ville venterommet blitt det største rommet, tenkte Johannes der han satt med pleddet rundt seg i skuvsenga og ventet på at noen flere skulle stå opp. Alle bildene var kommet på veggen igjen. For en merkelig desember dette hadde vært. De hadde jo måttet leve slik med usikkerheten rundt sin egen framtid. Julekalenderen hadde hjulpet Johannes med å tenke alle de viktigste juletankene, og dermed kunnet tenke på alle de menneskene her på jorden som hver dag levde slik i usikkerhet om hvordan morgendagen ble. Det var ikke hos alle det endte like godt. Han ville skjenke disse menneskene en ekstra tanke i kveld. 

Nå kom bestemor inn i peisestuen og la mer ved på peisen, før hun gikk på kjøkkenet for å sette på morgenkaffen. Mamma kom og satte seg ved siden av Johannes i skuvsenga. Om ikke de hadde hatt denne skuvsenga i peisestua, ville rommet blitt veldig, veldig tomt. Så kom bestemor og serverte mamma kaffe og Johannes et glass melk. Pappa kom omsider også inn til morgenstunden.  

Slik satt de en stund og pratet i skumringen. De pratet om at det snart var høytid, og bestemor fortalte om høytiden fra tiden da hun var ung. Så pyntet de juletreet til Johannes kom på at han ville åpne den siste luken i julekalenderen. Bestemor og mamma viet spent øyeblikket til Johannes som dyttet inn luken hvor Jesusbarnet plutselig lå inntegnet i krybben sin.  

- Jeg vil så gjerne at du ser hva som er i dagens luke, mamma, sa Johannes som tenkte at mamma burde få lov til å se hva som gjemte seg bak den mystiske, siste luken i den magiske julekalenderen. Mamma ble kjempeglad, og satte fra seg kaffekoppen så det skvulpet over kanten. Bestemor lo av henne, men hun hadde jo kjent på spenningen like mye som Johannes denne desembermåneden, hun visste bare ikke om nissen, eller at det var han som hadde laget kalenderen.  

Mamma åpnet luke nummer 24, og trakk frem ei lita klokke. Ikke ei slik klokke som viste tiden, men ei slik klokke av bronse som brukte å henge framme på hesten, bare i miniatyr. På klokken var det innstøpt en nisse som satt på en slede i kanefart med det kristne budskapet «Komme ditt rike» inskribert.   

- Denne får vi for å ringe julen inn, sa mamma og gynget den lille kolven mot klokken så den ga fra seg en spak, men rungende kiming. Av alle de skikkene som kristendommen førte med seg, var det få som gjorde så inntrykk som ringingen med klokker. Derfor, en gang for lenge, lenge siden her nord, da kristendommen vant frem, så skyldtes det at gleden ved høytiden var ringt inn i sinnene.  

Onkel og tante våknet etter hvert fra dvalen de også, så spiste de alle en god julefrokost, før mamma og Johannes og tante pyntet ferdig juletreet. Dagen gikk med til å kose seg ferdig med ventetiden, for snart erobret den himmelske duften av surkål og pinnekjøtt hele huset. Mange ville nok mene at det var en merkelig kombinasjon, men mamma ville ha ribbe til jul, og pappa ville ha pinnekjøtt. Derfor ble det tilordnet begge deler. Alle skulle få det de ønsket seg nå når det var jul. 

Da klokka nærmet seg fem, kledde mamma og pappa og Johannes på seg fjøsklærne, og med den lille klokken i lommen, gikk de ut i fjøset for å stelle litt ekstra med dyrene nå når det var blitt jul. Rosalind hadde fått knytt ei stor, rød sløyfe rundt halsen, og mamma og pappa kunne ikke bli enige om hvem av de som hadde gjort det. Det endte med at Johannes fikk skylden. Og det var jo helt greit, for han visste jo hvem det var som hadde ordnet med det. På radioen som sto i fjøset, begynte det plutselig å ringe i klokker. Klokken var blitt fem, og det var på tide å ringe inn jula. Johannes tok opp fra lommen, den lille klokken fra dagens kalender, og ringte inn julen for dyrene i fjøset. Oppe på høylemmen støtte han på en tidligere kjenning. De kunne ønske hverandre god jul, og Johannes fikk be pent om et lite julegaveønske. Etter litt overbevisning, og forsikring om en grøt som var litt ekstra sukret, gikk skapningen med på det.  

Inne hadde bestemor, tante og onkel pyntet julebordet, og sølvguttene sang så pent på radioen. Johannes fikk åpne en pakke, og valgte å åpne pakken ifra Sofia, den han hadde gledet seg aller mest til. Han pakket opp. Hun hadde truffet akkurat. Han fikk et skjerf han skjønte hun hadde strikket. Og skjerfet var snurret rundt en kopp. Et julekrus med nisser og dompap på. Det var den koseligste gaven han noen gang hadde fått.  

Mamma ordnet til en skål med grøt inne på kjøkkenet, etter at Johannes fortsatt insisterte på at de måtte sette ut grøt til nissen. Mamma trodde jo at det var pappa som spiste grøten, og pappa trodde jo at det var mamma. Johannes hentet julegaven som han hadde laget til mamma og pappa, for den måtte de åpne nå. Det var en liten julefortelling Johannes hadde skrevet selv. Mamma og pappa satte seg sammen i skuvsenga og leste, samtidig som Johannes strøk et ekstra lag med sukker på julegrøten. Fortellingen handlet om en fjøsnisse som hadde fått nye glassfiberski til jul. På de enkle verselinjene hadde Johannes også forsøkt å forklare mamma og pappa hvem som hadde laget den magiske julekalenderen. Mamma og pappa smilte og takket pent for julegaven.  

- Litt av en fantasi du har gutt, lo pappa og rufset ham i håret. Mamma virket mer mistenksom.  

- Jeg tror du må gå opp på høylemmen med grøten i år jeg mamma, sa Johannes og nikket iherdig. Resten av familien satte seg til bordet, og ventet på at mamma skulle komme inn igjen fra fjøset. Johannes fant frem Jesusbarnet og la ham i julekrybben, for nå var han født, og nå var det jul. Bestemor gnog i at maten ble kald, så lenge som de ventet, og pappa rensket skallet av potetene til mamma, før hun endelig kom inn igjen.  

- Ja, du er vel ikke sulten lenger du nå, humret pappa, og blunket til mamma. Mamma bare smilte og satte seg ved bordet overfor Johannes. Hun smilte det lure og vakre smilet sitt og blunket: 

- Tusen takk for gaven Johannes.  

Så var det i alle fall blitt jul igjen i år også. Takket være ønsket mot julestjernen som skein på himmelen, hadde folkene på gården fått en fremtid her, og nissen hadde kunnet slå seg til ro med det. Likevel var det fremdeles så tomt og ensomt her oppe på høylemmen. Han hadde truffet Johannes under fjøsstellet i kveld, og moren hans hadde kommet med grøt til ham. Johannes hadde forsikret ham om at hun kunne ta vare på hemmelighetene om nissen, så han kunne vise seg for henne, og takke pent for grøten hun kom med. Julekjeksene hadde han latt være å si noe om. Hun hadde ikke blitt særlig forskrekket, som om hun hadde en anelse om hans eksistens fra før. Det forsikret ham bare om at hun forsto alvoret ved risikoen når han viste seg for henne. 

Nissen hadde vært nede i fjøset hos dyrene og klødd alle sauene på ryggene og klappet alle kyrne, for å vise at han satte stor pris på dem. Nå satt han der med grøten sin, men den var nok for søt for ham; der han satt slik alene, uten ei nissejente å feire med. Da han hadde spist bare noen skjeer av grøten, begynte Rosalind å raute stille nede i fjøset. Så begynte resten av kyrne å gjøre det samme. Nissen fòr ned låvetrappen i et forrykende tempo, og var redd det var noe galt med noen av kyrne, som med ett ga seg med den stille brummingen. Oppe ved vinduet satt en dompap og hakket på vinduet. Nissen klatret opp på ryggen til Rosalind, og lente seg ut mot vinduet, for bedre å få med seg hva dompapen ville. Da så han det, ute ved granene ute på jordet. Et svakt lys fra ei lykt. Lyset ble svakere der det forsvant ned i snøtunellen til nissen, med stø kurs rett mot fjøset. Han hav seg på beina, ut for å løpe skapningen som holdt lykten i møte. Og joda, det var selveste nissejenta som endelig kom. Hun hadde rotet slik med leien hit, men hadde hørt om alt det fantastiske han hadde utrettet denne desemberen av småfuglene.  

Nissen tok henne i all lykke med seg opp på høylemmen hvor han delte julegrøten med henne. 

Han delte til og med av julekjeksen sin, før han kunne vise henne fjøset hun nå hadde kommet til, og ville slå seg ned ved. Nissene hoppet og danset med musene oppe på høylemmen. Så ble en liten fjøsnisses aller høyeste juleønske oppfylt, og julens salige magi, brant sterkere der ute på julenatthimmelen. Sterkere enn den hadde gjort på mange, mange hundre år.